På ski i verdens største alpinområde

Klimaendringer og snømangel skaper uro i Alpenes enorme turistindustri. Men i Val Thorens er det fullt party.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

— In what valley are we now?

Stemningen i heiskabinen er munter og forvirret. De tre britene aner ikke hvor de er, «I’m really confused!» Men det spiller liten rolle.

For på toppen venter uansett en ny bakke, en ny heis, enda flere bakker, enda flere heiser og så videre og så videre, you just can’t miss it. Og om en time eller to er det uansett afterski og partytime.

Verdens største

«Le plus grand domaine skiable du monde», sier franskmennene her selv. Verdens største skiområde, sier vi på norsk.I alt 160 heiser og 300 bakker sørger for rundt 60 mil nedoverløyper. Preparerte sådanne, i tillegg kommer et hav av offpiste-spor og muligheter. Svimlende digert, med andre ord. Og en drøm å hive seg uti.

Da bussen har pustet seg ferdig rundt de mange, mange svingene fra byen Moutiers nede i dalbunnen, har vi steget nærmere 2000 høydemeter. Høyere kommer vi ikke i Europa, altså i jakten på et skisted.

Og da Val Thorens endelig dukker opp, 2300 meter over havet, forstår du raskt at dette er et spesielt sted.

Mens skisteder oftest har vokst frem av en gammel landsby med kuer og folk og fjøs og en liten kirke, er Val Thorens bygget med ett mål for øye: Skikjøring.

Her bor du i bakken, her dingler heisen forbi hotellbalkongen din, her handler alt om ski-in og ski-out, her har aldri levd en bonde eller prest.

Dessverre gikk arkitekter og utbyggere en smule amok da de konstruerte Val Thorens i 1971. Digre blokker med østeuropeisk snitt fikk dominere. Vakre er de fremdeles ikke, de svære betongkassene med sine små balkonger.Men bryr vi oss, vi skiglade? Ikke veldig. Vi registrerer bare med glede at de senere års tilvekster, altså hoteller og leiligheter i randsonene, har både takvinkler og treverk.

Så når den første arkitektoniske hoderystingen er over, kan vi konstatere: Okei, det er stygt, men det funker.

For vi er jo her for å stå på ski, ikke glane på hus.

— Här är ju jättebra skidåkning, sier våre svenske hotellvenner Robert og Magnus fra Göteborg.

Robert har vært her fem ganger tidligere, nå har han trukket med seg kompisen. De «prioriterer skidåkning före öl» (noe som for øvrig enkelt lar seg kombinere i Val Thorens), og de snakker om snøsikkerhet.

Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en epost!

Jakten på snø

Vi nikker kraftig.For hvorfor er vi selv her? For å kjøre langt på ski – og samtidig vite at det er nok snø under skiene. Vi lærer raskt at vi ikke er alene om å tenke på snømengdene.

— We’re concerned about this, absolutely! sier ekteparet fra Newcastle vi møter.

De har fulgt nøye med på værmeldingene den siste tiden. De rister på hodet og forteller at Meribel, noen hundre meter lenger ned i terrenget, bare et par uker tidligere knapt hadde snø å by på.

Så det forundrer knapt at Alpenes turistindustri i flere år har tilhørt «klimalobbyen», altså pådriverne for flere og strengere klimatiltak. Utallige er skistedene som allerede har opplevd sviktende og svingende vær, et vær som er en direkte trussel mot deres eksistens.

TV-bildene fra flere skirenn i ulike alpeområder har denne vinteren vært et trist skue.

Så øverst på Europa-toppen, altså beliggende på sine 2300 meter, har Val Thorens fått et ekstra, knakende godt salgsargument.

Men også besøkende og vertskap i Val Thorens gleder seg over at Meribel har fått snø. For det som virkelig gjør susen i Val Thorens, er samarbeidet i «Les 3 vallees», de tre dalene.Der Val Thorens altså ligger øverst og meritterte Meribel og Courchevel litt lenger ned. Legg gjerne til Les Menuires og Orelle, det er disse fem områdene som tilsammen fremskaffer en løypenett lenger enn distansen Oslo-Trondheim. Og som spenner fra 3230 m.o.h. på Sommet og ned til 1300 meter i La Praz.

Går offpiste

Sa vi løypenett? For en del av våre med-besøkende er det ikke løypene som har ført dem hit. De jakter isteden på snøen mellom heisene. Den urørte, helst dype. Pudderet.

To av jegerne er Vibeke Hesselberg (46) og Ruth Pettersen (37), venninner fra Oslo. Begge stiller med brede løssnø-ski, lang erfaring og stor entusiasme.

— Vi går etter offpiste-mulighetene, ja. Og selve heisene her er jo nærmest off-piste, det er veldig fint å komme fra heis til bakke. Der du kan kjøre ulike sider og se at du kommer greit ned, sier de to.

Vibeke har vært mye i Alpene, og har Val Thorens som en av favorittene.

— Det er et gedigent område. Det er nesten et problem å bestemme seg for hvor man skal kjøre, sier hun.Men det nøles ikke mye og lenge blant offpiste-folket. Når snøen faller, blir sikk-sakk-sporene i fjellsidene her raskt mange.

På hjemvei i bakken, mens solen faller, slår en pussig tanke oss: Er det søken etter egne spor som etter noen timer får unge mennesker til å stimle sammen i en heksegryte av techno-musikk og øl og sprudlevann og dans og vræl?

Aldri har vi sett større utendørs afterski enn på La Folie Douce, i skråningen ovenfor Val Thorens. Her synes bekymringene å være få for både barregninger og snømangel.

Den slags tunge tanker får andre pusle med lenger nede i dalen.

Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen

Ut og reise? Sjekk valutakursen her.

Les også:

Skikjøring i «hemmelige» norske alper er noe av det beste i landet

Denne skituren er ikke hverdagskost

Italienske Cortina er synonymt med dyre biler, små hunder og store pelser