Fårö var Bergmans store kjærlighet

Fårö har få attraksjoner å by på, utenom det helt grunnleggende. Nettopp derfor er den lille øya en av Sveriges største reiseopplevelser.

Denne artikkelen er over syv år gammel

I masseturismens alder er «uberørt» et ord som har mistet mye av sin betydning.

Med lovord om det «rå» og «uspolerte», følger ofte turistindustrien med på lasset, som uunngåelig ender opp med å sette kraftige spor på det man kom for å oppleve.

Men det er når jeg står på vestsiden av Fårö, mens sommersolen balanserer på kanten av Østersjøen, at ordet plutselig får mening. Uberørt. Det er sjelsro her i det værbitte landskapet: Stille som verdens ende, utenom den taktfaste lyden av bølgeskvulp, måkeskrik og raslingen av granbar i skogen bak meg.

En lett eim av saltvann og råtten tang henger i den kjølige vinden. Og selv om mobildekningen er borte og jeg er nokså usikker på veien tilbake til vandrerhjemmet, føles det plutselig godt å være litt fortapt.Denne følelsen – den søte ensomheten når verden er stille – er det som gjør øya på toppen av Gotland så veldig spesiell.

Se den ferske reiselisten:

Les også

Verdens ti minst besøkte land

Bergmanns kjærlighet ved første blikk

For noen er en reise til Fårö et avbrekk fra verden utenfor. For andre blir øya som en verden i seg selv: Et kjærlighetsforhold og levesett som borer seg dypt under huden og aldri helt slipper taket. Fårös mest berømte beboer, Ingmar Bergman, hørte til sistnevnte gruppe.Under filmingen av «Såsom i et spegel» på tidlig 60-tallet, falt den prisbelønte regissøren pladask for øya: Dens befolkning, historie, kultur og ikke minst det unike landskapet – som han enkelt og greit beskrev som «magisk.»

Fra han bygde huset sitt i 1967, tilbragte Bergman store deler av tiden sin på Fårö, helt til han døde her i 2007. De siste fire årene var han å regne som en av øyas rundt 600 fastboende.

«Det var ingen rasjonalitet i valget», fortalte han under et intervju med musikeren Tobias Fröberg. «Bare en intuitiv følelse om at dette var mitt landskap. Jeg kan ikke forestille meg hva livet mitt hadde vært uten Fårö.»For mange Fåröværinger er det på samme tid vanskelig å forestille seg livet her uten Ingmar Bergman. Hadde det ikke vært for kunstverk som «Persona» og «Scener fra et ekteskap» – filmet her i Fårös karakteristiske landskap – ville den lille flekken nord på Gotland forblitt et obskurt jordbrukssamfunn, uten mye oppmerksomhet fra verden utenfor.

I disse dager er reisende et vanlig syn i kafeene og på landeveiene – på sykkel, i bil og til fots – selv om øya forblir hva man med god samvittighet kan kalle for «uspolert». Hit kommer man for naturen, for lange, retningsløse vandringer langs steinstrendene og et innblikk i hva som inspirerte en av historiens største filmregissører.

Ellers er det lite å markedsføre om Fårö i reklamer og brosjyrer, få attraksjoner å rangere på Tripadvisor, utenom det berømte Bergmanssenteret, et par gode restauranter og kilometer etter kilometer med karrig svenskekyst.

Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!

— Som å stige inn i filmeneDaglig leder for Bergmansenteret, Helen Bertrame Linnè, er vanskelig å holde følge med. Hver juni finner den årlige Bergmanveckan sted, og i år var det mer hektisk enn noensinne.

— Det er årets desidert travleste tid for øya, forteller hun med mobiltelefonen i én hånd og en bunke papirer i den andre. Interessen for Bergman og øya er helt enorm i disse dager – større og større for hvert år som går.Bergmanveckan er – som navnet antyder – en hel uke dedikert til regissørens liv og virke. Hver dag, fra tidlig om morgenen til sent på kveld, er det lite her som ikke omhandler film, historie og scenekunst. Fra kinovisninger til debatter til foredrag og egne Bergman-safarier, hvor filmhistorikere og eksperter viser tilreisende hvor ikoniske scener fra filmene ble spilt inn.

— Bergman har satt Fårö på kartet for mennesker verden over, sier Linnè, - og har preget dette stedet som ingen andre. Du forstår fort hva som inspirerte Bergman til å skrive hans mange mesterverk. Øya var uvurderlig for Bergmans utrykk.

Først og fremst var det freden og stillheten som appellerte til Bergman. Privatlivet var alltid avgjørende for regissøren, og lokalbefolkningen ville som regel trekke på skuldrene når nysgjerrige turister spurte om veien til «The Bergman Mansion».Når han ble spurt om han fryktet ensomheten her på avsidesliggende Fårö, svarte regissøren som regel et kontant nei. Han mente det var noe helt spesielt med å være omgitt av naturen, og at «trærne langs stranden ble som gode venner, der de stod med sine enorme nettverk av røtter i den stive, sørvestlige vinden,» ifølge intervjuet med Fröberg.

Lyst på øyferie? Du trenger ikke reise så langt:

Les også

Sveriges største øy har flest soltimer om sommeren

Fant melankoli i landskapetDette paddeflate landskapet er fullt av motsetninger. Varmt og åpent i ett øyeblikk, bitende, ugjennomtrengelig og nesten fiendtlig i det neste.

Solen er nesten borte nå, men himmelen er fortsatt lys. Jakken er kneppet igjen og et tynt lag med sjøsprøyt har stivnet mot kinnet. Og i det de utenomjordiske steinformasjonene blir som skygger mot det mørke havet, møter jeg Josè Rodolfo Pèrez og Doyeon Kim. Paret fra Guatemala har vært på retningsløs vandring siden tidlig morgen, og skjelver lett i beina når de bestiger steinrøysen og kjenner dagens siste solstråler på kroppen.

— Det er som å stige inn i filmene, sier Pèrez.

— Det er en melankoli i landskapet, nesten svart-hvitt til tider.Doyeon Kim nikker bekreftende.

— Da vi først kom hit, var jeg redd for at det ikke ville bli nok å gjøre. Men det ble fort tydelig at dagene ville gå fort. Stemningen og landskapet svelger deg med hjerte og sjel.

Og nettopp der er poenget. På et sted som Fårö trenger man ikke mer. Det lille som er, er mer enn nok.

Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen

Få mer inspirasjon til reiser i Norden: