Født i Stavanger – dømt til et liv i Shatila

Lille Nasma er født i Stavanger, men er dømt til å vokse opp i den palestinske flyktningleiren Shatila i Beirut.

FORVIST: Ett år gamle Nasma med foreldrene Niamet Abo Shilleh (21) og Ali Ahmad Saleh (30) er forvist til Shatila-leiren i Libanon. UDI avslo søknaden deres om opphold i Norge. Foto: Jarle Aasland

Der blir ettåringen nektet helsehjelp fordi system og myndigheter mener hun er norsk. Hun er barnet som ble født i en seng på Stavanger Universitetssykehus og som kom til å falle mellom alle stoler.

Stanken av åpen kloakk herjer i nesen. Heldigvis vaskes den ut av grillosen fra en kebabsjappe og den voldsomme eksosen fra mopedverkstedet nedi gaten som ikke har noe navn.
Bevæpnede narkolangere smyger langs husveggene. Nå og da plaffer de løs på hverandre, i en evig kamp om territorier å falby sine illegale varer fra, vel vitende om at dette er et lovløst vepsebol de libanesiske myndighetene aldri stikker lovens lange arm inn i.
De livsfarlige strømledningene som henger på kryss og tvers mellom de improviserte bygningene i slumstrøket, er delvis tildekket av dekorative vimpler med bilde av den palestinske landsfaderen Yasser Arafat. Gule Fatah-flagg hadde vaiet hvis det var vind, men i Shatilas skitne smug slipper ikke vinden inn.
Til venstre etter en av flyktningleirens uoffisielle innganger, inn et mørkt strede der en fotballtilhenger har malt det himmelblå og hvite argentinske flagget på veggen, og inn enda et smug – så smalt at folk med seriøse vektutfordringer ville satt seg fast – bor ett år gamle Nasma og foreldrene hennes; Ali Ahmad Saleh (30) og Niamet Abo Shilleh (21).

Diskriminering

I 2015 kom de syklende over grensen fra Russland til Norge. Fulle av glede og håp om et nytt og bedre liv et sted dagslyset fikk trenge inn, men den unge rørleggeren og sykepleieren hadde ikke hoder eller hender Norge ville ha. Som statsløse, palestinske flyktninger ble de internert på Forus transittmottak. Fire måneder og en barnefødsel senere tok de imot et tilbud fra Utlendingsdirektoratet (UDI) om betaling for å reise frivillig tilbake til Shatila flyktningleir i Beirut, etter å ha fått avslag på søknaden om opphold i Norge.
Klokka fire om natten landet de på Rafic Hariri International akkurat der Beirut ramler ned i Middelhavet. Ifølge det unge flyktningparet ble de tvunget til å stå oppreist i passkontrollen til 12 om formiddagen uten å innta verken vått eller tørt. Uten å kunne gå på toalettet. Med en ni måneder gammel baby i armene.
Papirene deres skal ha blitt tatt fra dem og revet i stykker. ”Jaså, dere stakk av” – bemerket en grensevakt på flyplassen. Han ba dem ta med datteren tilbake dit hun kommer fra. Til Norge.
Niamet og Ali stakk av fra et Libanon som ikke vil ha dem. Et land som tvinger dem til å bo i en forslummet flyktningleir fra 1949. Som nekter å gi dem statsborgerskap. Som nekter dem arbeid. Som nekter dem å kjøpe bolig utenfor flyktningleirene. Som nekter dem rettigheter. Statsløse palestinere blir grovt diskriminert i Libanon.

Slumstrøk

Nå lever den lille familien fra hånd til munn i et av Shatilas verste strøk. Mens vi sitter og hygger oss med en kopp te, smeller det fra skytevåpen rundt hushjørnene. Det er ikke annet å gjøre enn å lukke vinduer og dører, holde seg inne og håpe det beste.
Det er denne virkeligheten Norge har sendt Nasma tilbake til. Norge hadde ikke bruk for sykepleiere, praktiske menn og nyfødte jentebarn, den dagen oljelandet fikk det for seg at flyktningene måtte tilbake til Shatila.

”Eg e siddis”, lærer vi henne å si. Enn så lenge, går det helst i pludring. ”Å, så fine”, sier vi. Nå lyser øynene opp. Hun gliser fra smilehull til smilehull.
Kriminalitet
Her som det er fritt frem for kriminelle å skjule seg. Her som motstridende, palestinske fraksjoner tidvis utkjemper væpnede slag seg i mellom, her synes ikke Niamet det er trygt å bo. Her som avløpene tidvis renner åpne og insekter og skadedyr florerer. Her som strømmen kommer og går. Her som vannet i kranene er saltvann. Her pådro den lille siddisen seg en lei infeksjon.
Ali og Niamet forteller at det ikke var noen hjelp å få. Nasma får ikke libanesisk helsevern, fordi myndighetene regner henne som norsk. Det eneste papiret som vitner om at hun faktisk finnes, er fødselsattesten fra Stavanger Universitetssykehus (SUS).
Helsevernet i flyktningleiren er det Forente Nasjoner (FN) som tar seg av, gjennom UNRWA. Heller ikke UNRWA kunne hjelpe, da Nasma ble syk. Jenten er jo ikke registrert som statsløs, palestinsk flyktning. Hun er bare registrert som født i Norge.

Fattigdom

Niamet sier at myndighetene i Libanon ber dem dra tilbake til Norge, dit datteren kommer fra. Nå er det slik at de ikke godt kan returnere til landet som tilbød dem en frivillig retur de valgte ikke å avslå. Heller ikke er det slik at man automatisk blir statsborger i Norge, av å være født i landet.
Løsningen for Ali og Niamet er å ty til kostbare, private helseløsninger for datteren, og her sitter de i slummen og eier ikke nålen i veggen, selv om det er en fin vegg.
Da de kom tilbake til Shatila fikk de låne en leilighet av Alis onkel. Her har den praktiske, unge mannen brukt avskjedskronene fra Norge til å pusse opp for alle pengene. Det går i hvitt, lys grå og fiolett. Downlights i taket. Flott flisegulv. Kjøkken og bad av moderne, vestlig standard. De holder det rent og fint. Nye, fine møbler, her i femte etasje. Opp en trapp, ligger takterrassen.

Solefall

Kvelden melder seg først med et lett, mørkt slør øverst på himmelen, når solen rødmende synker mot flyktningleirens flate tak. Så gjaller muezzinenes bønnerop fra moskeenes minareter. Det er solefall. De vender seg mot alle fire himmelhjørner og roper ”Alllllllaaahu akbar! Alllllllaaahu akbar!” for å kalle de troende til bønn. Vi nøyer oss med å gå opp på taket og dampe litt på vannpipe.
Den tjukke, epleduftende røyken trenger inn i kroppen og blidgjør sansene. Hvit damp stiger mot himmelen i det talløse dueflokker flakser over takene.
Nasma smiler. Far, Ali, kaster henne opp i luften og griper henne godt. Det er løye, det kiler i magen. Siddisen i Shatila smiler sitt mest sjarmerende smil. Niamet setter henne på fanget. Nasma faller mellom alle stoler, men på mors fang sitter hun trygt.