Nervekrigen fortsetter

VENEZUELA: 1. mai-demonstrasjonene viste den store splittelsen i Venezuela. Inntil videre sitter president Maduro på militærets nåde.

Publisert: Publisert:

VOLDSOMME SAMMENSTØT: Det ble brukt gummikuler mot demonstrantene i voldsomme sammenstøt i Caracas’ gater 1. mai. Demonstrantene svarte med steiner. Foto: UESLEI MARCELINO / X02828

Venezuelas selverklærte president, Juan Guaidó, hadde regnet med at landets generaler ville svikte Nicolas Maduros regjering, da han tirsdag stilte seg opp foran luftvåpenets base i Caracas og oppfordret venezuelanerne til å gå ut i gatene og vise sin misnøye med landets dype politiske og økonomiske krise. Den militære ledelsen har imidlertid ikke skiftet side.

Til gjengjeld viste 1. mai-demonstrasjonene dagen etter at landet er dypt splittet, for både Maduro og Guaidó klarte å samle svært store folkemengder, og i begge leirer ble det utvist stor vrede mot den andre. Mangelen på nesten alt, strømsvikt, hyperinflasjon og en kollapset infrastruktur, har gitt opposisjonen vind i seilene, men det er fortsatt mange som er takknemlige for hva avdøde ekspresident Hugo Chávez’ sosialistiske revolusjon gjorde for dem. Men de er blitt vesentlig færre i takt med krisens negative utvikling, og mange har ikke overført sin kjærlighet for Chávez til Maduro, som har mistet mye støtte i sine tradisjonelle høyborger, slumområdene.

På militærets nåde

Den som har militærets støtte, er president i Venezuela. Så enkelt er det. Den støtten har Nicolás Maduro fortsatt, noe som torsdag morgen sto helt klart, da han omgitt av hele den militære ledelsen lot seg filme – smilende og munter.

Kanskje står generalene med Maduro av overbevisning, kanskje er de redde for å miste sine mange privilegier og dessuten angst for å bli rettsforfulgt av en ny regjering.

Faktum er at avhopperne skal finnes blant militærfolk av lavere rang, som lider like mye som den øvrige befolkningen.

Maduro har imidlertid mistet sjefen for landets hemmelige politi, Manuel Figuera, som torsdag sa opp i et åpent brev, hvor han skarpt kritiserte «tyvene og røverne» som har skapt «en korrupsjon uten proporsjoner» og «forverring på alle plan». «I et land så rikt som vårt kan man ikke fortsette å kaste skylden på USAs imperialisme», skrev han. Figuera ble straks erstattet uten offisielle kommentarer.

På USAs nåde

Etter flere års ørkenvandring fant Venezuelas splittede opposisjon omsider en figur man kunne samles om, den unge parlamentslederen Juan Guaidó fra partiet Voluntad Popular (Folkevilje). Han tok steget inn i tomrommet som Leopoldo López fra samme parti etterlot seg, da han i 2015 ble fengslet for å oppildne til opprør etter store demonstrasjoner året før.

Under henvisning til paragrafer i landets grunnlov, utropte Guaidó seg selv til midlertidig president og ble godkjent av det opposisjonsdominerte parlamentet, som riktignok hadde blitt kjørt ut på et sidespor. 

Opposisjonen boikottet presidentvalget i mai i fjor og anerkjenner ikke Maduro som president. Det gjør heller ikke en stor del av omverdenen. USA var det første landet som ga sin støtte til Guaidó, og siden fulgte 50 andre land. Guaidó har fra første stund vært lydhør for råd fra Washington. Spørsmålet er om det er spesielt klokt å lene seg såpass åpenlyst til USA, hvis popularitet i Venezuela – og i Latin-Amerika generelt – er til å overse.

Politi og røvere?

USA har gjort seg selv til en aktiv part i Venezuelas politiske konflikt og har derfor interesse i å få saken til å se ut på en bestemt måte. USAs spesialutsending i Venezuela, Elliott Abrams, fortalte til det spanske nyhetsbyrået Efe at både forsvarsministeren, høyesterettspresidenten og sjefen for president Nicolas Maduros livvakter overfor opposisjonen hadde gått med på å støtte Juan Guaidó under hans aksjon tirsdag, men fikk kalde føtter i siste øyeblikk. 

– De skrudde av mobiltelefonene sine, sa Abrams, som har fortalt at Maduro var på vei til å flykte til Cuba, men ble stoppet av russerne.

Kan vi vite at det er sant? USA er tydelig frustrert over at et regimeskifte lar vente på seg, og overfortolker kanskje opposisjonens meldinger. Det er sannsynlig at de tre venezuelanerne spilte et dobbeltspill. Både Elliott Abrams og USAs sikkerhetsrådgiver John Bolton, som tilsynelatende har tatt føringen i denne krisen, er gamle kaldkrigere med hang til ønsketenkning. Sikkert er det imidlertid at USA nettopp har eskalert sine økonomiske sanksjoner mot Venezuela.

Cubanerne i skuddlinjen

At Cuba spiller en viktig rolle i Venezuela, har det aldri vært tvil om. Siden Hugo Chávez knyttet tette bånd til Fidel Castro for 20 år siden, har det vært livlig trafikk mellom de to landene. Venezuela sendte sin rikelige olje til Cuba, som til gjengjeld forsynte Venezuela med leger, etterretningstjeneste og passkontroll. Det var også Cuba som håndplukket Maduro som Chávez’ etterfølger i stedet for hans naturlige arvtaker, den daværende parlamentslederen Diosdado Cabello, som ikke kom godt overens med cubanerne.

Venezuelas krise har også rammet Cuba, som nå må nøye seg med vesentlig mindre olje enn tidligere.

Det er 20.000 cubanere i Venezuela, og USA hevder at mange av dem er soldater. Her er Det hvite hus imidlertid uenig med CIA, som ikke mener at Cuba spiller en militær rolle i landet. Det avviser også Cuba selv. Likevel har USA truet med å stramme sanksjonene mot øystaten til det ytterste, hvis ikke Cuba trekker hjem soldatene sine.

BERGENS TIDENDE/POLITIKEN

Publisert: