Norges tapte ansikt

<strong>NEI OG NEI.</strong> Faren for å bli stemplet som en lite troverdig OL-søker er stor etter at Norge i løpet av høsten har meldt seg ut av to store prosjekt.

Bertil Valderhaug

Våre spaltister Dette er Idrettsforum SI DIN MENING NEDERST I ARTIKKELEN! AT OL-ILDEN aldri vil bli tent i Tromsø i 2018, er kanskje ikke så rart med tanke på alle de hullene som fantes i søknaden. At det ikke ble noe ungdoms-OL på Lillehammer, er litt vanskeligere å skjønne. Spesielt med tanke på at vi her hadde muligheten til å lage en fest for og av ungdom fra 24. februar til 4. mars i 2012. Det ville vært en viktig læringsarena for vår ungdomskultur og våre fremtidige idrettsledere. En ny frivillighetsgenerasjon kunne ha blitt dradd i gang. Men en mangelfull statsgaranti sørget for at det aldri vil bli «the decision is Lillehammer» når Den internasjonale olympiske komité neste helg bestemmer seg for hvem som blir tidenes første arrangør av vinter-OL for ungdom.

Politisk redsel.

Muligheten for at et Tromsø-nei også førte til et Lillehammer-nei er nok større enn de fleste aner. For i kulissene må det åpenbart ha dukket opp en politisk redsel som feide Lillehammers ungdomsinitiativ utover sidelinjen. Alle steiner i Tromsø 2018s søknad om statsgaranti ble naturligvis snudd. Rapporten viste at de netto statlige kostnadene ble beregnet til 19 milliarder kroner, 10 milliarder mer enn budsjettert. På bakgrunn av dette, gjorde president Tove Paule og resten av idrettsstyret opp sin egen mening. De trakk søknaden om garanti. Dermed slapp kulturminister Trond Giske og resten av Regjeringen å sette foten ned. Idrettsstyret ga med andre ord styresmaktene en hjelpende hånd. Men da idretten selv trengte hjelp for å få de statlige garantiene for et ungdoms-OL på plass, fikk de en støvel i ansiktet i retur. Eller rettere sagt: De fikk en garanti med forbehold.

Kuopio eller Innsbruck.

Dette var selvfølgelig ikke godt nok for IOC. Dermed ble Lillehammer 2012 avskiltet før OL-arrangøren fra 1994 var kommet opp på oppløpssiden i kampen mot Kuopio og Innsbruck. Idretten hadde fått på plass garantier fra Øyer, Lillehammer og Hamar. Alt som gjensto var en brutto statsgaranti på 460 millioner kroner, innbefattet 170 millioner kroner i netto statlige innskudd som også inkluderte bygging av nye studentboliger. Finansdepartementet har etablert en ordning for uavhengig kvalitetssikring av alle statlige investeringsprosjekter over 500 millioner kroner. Dette prosjektets kostnader trengte altså ikke å gå gjennom denne kverna, men likevel ble dette forbeholdet tatt da søknaden til IOC ble levert. Signaleffekten ved å gi et uforbeholdent ja til Lillehammer uten kvalitetssikring, ville sannsynligvis ha gitt Regjeringen et forklaringsproblem i nordområdene. Dermed ble ungdoms-OL ofret i dragsuget av Tromsø 2018. Og Norge ble sittende igjen med null og niks i en periode hvor det varsles krisepakker med nytenkning for å skape arbeidsplasser.

Rogges baby.

I IOC sitter de naturligvis nå og lurer på hva vi i ett av verdens rikeste land holder på med. Ungdoms-OL var Jacques Rogges baby. Det var IOC-presidenten selv som i et møte med Inge Andersen, Tove Paule og Gerhard Heiberg i Lausanne i januar lanserte Lillehammers navn. Under OL i Beijing hadde Rogge til og med en prat med Trond Giske om ungdomsplanene. Likevel ble det satt en politisk stopper for hele tanken. Kanskje ble det så altfor knapt med tid. Kanskje var det dumt å gå videre med planene ettersom ilden allerede var tent for Tromsø 2018. Kanskje ble to prosjekt på én gang ett for mye. Sikkert er det i hvert fall at den nye norske «skal, skal ikke-mentaliteten» ikke akkurat øker troverdigheten vår ved neste korsvei. Som likevel bør bli ungdoms-OL i 2016.