Det er lys i tunnelen

Brann vinner en fotballkamp på kunstgress, overlegent, uten å slippe inn baklengs – hvor vidunderlig er ikke det?

Publisert Publisert

BRANN-BLOGGER: Doddo er begeistret. Foto: �rjan Deisz

  • Doddo
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Å, som vi trengte dette, seier og optimisme, tro, håp og kjærlighet.

Vi trengte å få troen tilbake og vi trengte et lite gnist av håp. Men først og fremst trengte vi en liten påminnelse om hvorfor vi av og til blir så inderlig forbannet på laget og sentrale aktører i klubben, det er fordi vi er så inderlig glad i dem.

Kjærligheten mellom laget og oss som følger dem, har i sannhetens navn vært iskald det siste halvåret. Det meste har gått på tverke, og det som har vært ment godt har blitt galt. Derfor er det ikke kjærlighet vi har tenkt på når det gjelder Brann, men kriser, konflikter og klovneri.

Les også

Slik vant Brann over Sogndal

Men nå tines det i fjell og li, og også i et stakkars Brann-tilskuerhjerte. Det var visst ikke helt håpløst likevel. Spillerne kan visst løpe og dra noen finter likevel. Rikard Norling kan visst et og annet om fotball likevel, og mål kan visst også scores i den riktige enden av banen.

Merknad: Det observante leser har lagt merke til at jeg unngår å bruke ordet supporter. I frykt for å bli stemplet av Frank Aarebrot og hans likesinnede som en forfyllet og enfoldig person, prøver jeg i det lengste å la være.

Men tilbake til kampen, som ikke var en oppvisning i vakker fotball, hvis noen trodde det. Vi er ikke helt der ennå. Men det var ærlig og hardt arbeid vi så at Branns unge menn utførte. Det var mye å glede seg over. Forsvarsspillet var for eksempel eksemplarisk.

Brann lå, som i Sarpsborgkampen, dypt og kompakt og forsøkte seg ikke på noe tull. Ingen av spillerne stakk av gårde og gjorde ting på egen hånd. Alle holdt seg til den gjennomtenkte planen, som jeg for øvrig tror at assistenttrener Robert Hauge var sterkt delaktig i.

Brann lot Sogndal trille ball mens de tålmodig ventet på de rette anledningene til å angripe. Mulighetene for å skape gode angrep mot et Sogndal-lag i ubalanse kom etter hvert, og enda bedre, de ble utnyttet. I år har vi omsider fått en boksåpner i stallen. Helt siden Diego Guastavinos kone lengtet hjem til Uruguay, har en slik type spiller vært sårt savnet i Brann-laget. Å spille seg frem til hver eneste sjanse er få lag forunt. Alle lag trenger en spiller som gjør det uventede, som drar av en mann eller to og skaper rom for sine medspillere. Nå har Brann fått en slik matcvinner i sine rekker.

Les også

Doddo: 100 prosent sjanse for Brann-opprykk

Vi har egentlig to. Erik Huseklepp er også en slik type spiller, men mannen som i går startet på benken, har ennå noen kilometere å løpe før han finner godformen, men var det ikke mot Sogndal tydelige tegn på bedring i spillet hans? Jeg synes det.

Jo, det var mye positivt med Brann i går. Demidov gjorde comeback, uten å bli skadet. Amin Nouri debuterte for Brann og viste at han vil være en solid tilvekst. Kristoffer Barmen var god på midten. Erik Birkelund fremsto med pondus og kvalitet (måtte ikke skaden hans være alvorlig), og forsvaret spilte, som nevnt, tilnærmet prikkfritt.

Folkens, det er lys i tunnelen. Er det ikke?

Publisert