Få idrettsting oftere!

<strong>DEMOKRATIPROBLEM.</strong> Skal et visst nivå på demokrati opprettholdes i NIF-organisasjonen, må tingfrekvensen økes, og debattlysten og -evnen stimuleres i hele organisasjonen. Særlig på ledernivå.

Hans B. Hans B. Skaset

Våre spaltister Dette er Idrettsforum SI DIN MENING NEDERST I ARTIKKELEN! DENNE HØSTEN har det tidvis blitt rettet kraftig kritikk mot Idrettsstyrets håndtering av OL-saken. Utfallene har i hovedsak kommet nordfra, og har nok mer vært drevet av skuffelse over utfallet enn oppriktig omtanke for idrettsdemokratiets allmenne kår. Idrettspresident Tove Paule kom få dager etter at OL-saken var avgjort med et utspill som var farget av det politiske kjøret hun selv og styret hadde vært utsatt for, særlig i sluttfasen. I en morgensending på radio uttalte hun noe i retning av at Idrettstinget burde komme mer aktivt med ved en eventuell ny OL-søknad. Paule kjenner utmerket godt til at Idrettstinget etter loven er pålagt å «behandle norsk deltakelse i De olympiske leker» (§3-4, pkt. h). Denne paragrafen ble under Idrettstinget i Bodø i april 1980 brukt av et snaut flertall til å stoppe norsk deltakelse i Moskva-OL.

Tidde om OL.

Under Idrettstinget i Skien våren 2007 ble ikke OL-saken tatt opp, verken av Idrettsstyret eller tingforsamlingen, til tross for at det forelå to gode grunner til OL-debatt: *** Det utgående styrets hastesøknad til Kultur— og kirkedepartementet om Tromsø 2018. * Vanskelige spørsmål knyttet til det forestående OL i Beijing.** Ingen OL-sak reist, bortsett fra et benkeforslag fra Norges Friidrettsforbund om å begrense de negative effektene av kostnadene ved et eventuelt OL på idrettstilbudet for barn og unge. Benkeforslaget ble enstemmig vedtatt, uten debatt! Denne unnlatelsesynden - ikke å våge å legge opp til en bred debatt om et vinter-OL i Tromsø i 2018, ble starten på OL-sakens endelikt. Ved ikke å utfordre de motforstillinger som utvilsomt var tungt representert i salen, og samtidig slippe igjennom - uten debatt - et forslag som senere ble den interne motstandens samlingspunkt, bidro det utgående Idrettsstyret til å undergrave sitt eget vedtak fra 30. mars 2007 om et Tromsø 2018. ## For stor oppgave.

Det kan i høy grad diskuteres om et Idrettsstyre, som olympisk komité, overhodet bør ha oppgaven med å avgjøre om det bør søkes. Denne oppgaven, tillagt den nasjonale olympiske komité i henhold til IOCs Charter, går ut over dimensjonene på de oppgaver et Idrettsstyre evner å arbeide med. Dette misforholdet bør ikke bestå. Imidlertid, så lenge regjeringer logrer for IOC, og behandler nasjonale idrettsorganisasjoner som nyttige politiske allianser i stedet for å rydde i ansvarsforhold mellom nasjonsledelse og idrettsledelse, vedvarer denne merkverdighet. Skal idrettsdemokratiet i toppen av organisasjonen ha noen mulighet i årene framover, må NIFs lov endres (ved Idrettstinget i 2011) slik at tingperioden kortes ned til maksimum to år. Ved at det mellomliggende år blir brukt til gjennomgang av viktige prinsipper og saker, uten votering, men i full tingforsamling, vil en kunne øke forsamlingens akkumulerte kunnskap, innsikt, ferdighet og erfaring betraktelig. Dagens ordning med ting hver fjerde år, kombinert med høyt gjennomtrekk av ledere, er en reell trussel mot forsamlingens mulighet til å fylle rollen som norsk idretts høyeste myndighet.

To år i Norden.

Ingen av de øvrige nordiske lands idrettsforbund har mer enn to års tingperiode. Danskene har sågar to møter i året, vår og høst, det første som ordinært årsmøte, det andre som budsjettmøte. Svenskene avviklet 7. til 9. november sitt Riksidrottsforum i Umeå, hvor viktige saker for neste års Stämma (årsmøte) ble diskutert - i full forsamling. Det tyske idrettsforbundets (DOSB) vedtekter krever at tingforsamlingen møtes hvert år, med fullt program! Skal et visst nivå på demokrati opprettholdes i NIF-organisasjonen, må tingfrekvensen økes, og debattlysten og -evnen stimuleres. Og, ikke minst, viktige spørsmål må ikke unndras behandling, i et forsøk på å dekke over plagsom indre uenighet. Skjer ikke dette, forfaller styringsevnen, og demokratiet latterliggjøres.