Det snakkes om at det er to ulike verdener. Men kan egentlig idrett og politikk skilles?

OM IDRETTSPOLITIKK: Idrett og politikk hører ikke sammen, gjentas det igjen i forbindelse med friidretts-VM i Qatar.

Emiren av Qatar, sjeik Tamim bin Hamad Al Thani starter maratonløpet i VM i Qatar – i 33 varmegrader og en luftfuktighet på over 70 prosent. Foto: IBRAHEEM AL OMARI / X03632

Publisert:

Sent fredag kveld sendte emiren av Qatar, sjeik Tamim bin Hamad Al Thani, av gårde maratonløperne i VM i Qatar.

Løpet måtte gå midt på natten på grunn av høye temperaturer. Likevel var det kun 40 som fullførte og 28 som brøt, i 33 varmegrader og en luftfuktighet på over 70 prosent.

Løpet ble i etterkant kalt «en skandale» og «helsefarlig». Det satte ny fart på debatten om Doha burde blitt tildelt VM.

For at verdens friidrettsstjerner konkurrerer om VM-medaljer i akkurat hovedstaden i den olje- og gassrike staten Qatar, handler om så mye mer.

Det gjør det også når VM i fotball legges til samme sted i 2022.

– Nei, politisk. Nei, vi driver med idrett. Det bryr meg ikke, sa Gjert Ingebrigtsen på Aftenpostens spørsmål om han har noen politiske motforestillinger mot at friidretts-VM holdes i Qatar.

Eldstesønn Henrik Ingebrigtsen svarte litt mer utfyllende da han ble konfrontert med problematikken. Men også han fastslo:

«Vi er ikke politikere. Vi skal ikke påvirke i den ene eller andre retningen.»

Les også

Qatar er en lilleputtnasjon i idretten. Likevel arrangerer landet store mesterskap. Her er grunnene.

Gjert Ingebrigtsen sier at han ikke tenker på politikken rundt Qatar-VM. Foto: Jon Olav Nesvold / BILDBYRÅN NORWAY

Selger et budskap

Men mange kritikere hevder at det er nettopp påvirkning som er poenget. Når Qatar punger ut for å sikre seg store mesterskap, sikrer de seg også en plattform der de ønsker å nå ut til omverdenen med et budskap.

Den fortellingen handler ikke om menneskerettighetsbrudd og slavearbeid.

Det er til å forstå at idrettsutøvere som vier en betydelig del av livene sine til å hevde seg i toppen, ønsker å fokusere på sportslige prestasjoner når medaljer står på spill. De fleste får relativt få VM-sjanser i løpet av en idrettskarriere.

Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty er imidlertid en av mange eksperter som har påpekt forholdet mellom jakten på sportsbegivenheter og menneskerettighetskritiserte regimers ønske om å sminke sitt internasjonale image.

Hun mener det ikke er til å unngå at man blir en brikke i et politisk spill, og at idrett og politikk ikke kan skilles, slik det er blitt sagt av en rekke maktpersoner i idretten.

En av dem som sa det oftest, var tidligere president i Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), Sepp Blatter.

– Fotball bør aldri brukes for politiske formål, sa sveitseren i 2014, samtidig som han bar på en drøm om å vinne Nobels fredspris – i kraft av rollen som fotballverdenens øverste leder.

I 2017 var FIFA-president Gianni Infantino på plass på Khalifa International Stadium i Doha sammen med emiren av Qatar. Foto: IBRAHEEM AL OMARI / REUTERS

De historiske øyeblikkene

De siste årene har det vært særlig oppmerksomhet knyttet til idrettens rolle i arabiske land. Men det er ikke bare i denne delen av verden at politikk kommer til syne gjennom sport. Idrettshistorien er full av eksempler.

I 1936 var det OL i Berlin. Det ble en arena for Adolf Hitlers nazipropaganda, selv om den afroamerikanske friidrettsutøveren Jesse Owens markerte seg som OL-konge. Tre år etter mesterskapet startet 2. verdenskrig.

Jesse Owens vant fire gull. Adolf Hitler skal ha vært svært lite fornøyd med akkurat dét. Foto: TT / NTB scanpix

Et av historiens mest ikoniske bilder er fra OL i Mexico i 1968. Medaljeseremonien etter 200-meteren 16. oktober det året ble noe helt utenom det vanlige.

Svart hanske på hver sin hånd. Strak arm, knyttet neve. Svarte sokker, ingen sko. Og blikket ned. Slik sto gull- og bronsevinner Tommie Smith og John Carlos.

Det som skulle bli kjent som en Black Power-hilsen, skjedde et halvt år etter drapet på Martin Luther King Jr. og var en protest mot rasediskrimineringen i USA. Duoen opplevde motstand. De ble sendt hjem fra OL. Men etter hvert fikk de respekt som menneskerettighetsforkjempere.

Les også

Johan Kaggestad mener VM-øvelse var helsefarlig: – Helt skandale

Først ble de møtt med motstand og sinne, men etter hvert ble en statue satt opp av dem i USA. Her er John Carlos (t.v.) og Tommie Smith avbildet i forbindelse med fjorårets 50-årsmarkering. Foto: Tony Avelar / TT NYHETSBYRÅN

En av de mest dramatiske hendelsene i idrettshistorien skjedde under OL i München i 1972. 5. september inntok åtte palestinske terrorister deltagerlandsbyen. Der drepte de to israelske utøvere, før ni personer ble tatt som gisler. Til slutt ble både gislene og fem av terroristene drept i en politiaksjon som slo feil.

En av gisseltagerne ble avbildet på balkongen til det israelske OL-laget. Foto: KURT STRUMPF / TT NYHETSBYRÅN

OL i Moskva i 1980 ble mesterskapsdrømmen som glapp for mange utøvere. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan året før ble møtt med en internasjonal boikott av lekene. Norge var et av mange land som stilte seg bak en full boikott. Fire år senere kom svaret fra Sovjetunionen og deres støttespillere. Da var det de som uteble fra lekene i Los Angeles.

I 1978 var det fotball-VM i Argentina. Deltagerne kom til et land som var turbulent etter at militærjuntaen to år tidligere hadde tatt over makten gjennom et kupp. I ettertid har spekulasjonene herjet om regimet hadde en finger med i spillet på det argentinske lagets vei mot VM-gull.

Argentina kunne feire VM-gull etter 3–1-seier over Nederland i finalen. Foto: CARLO FUMAGALLI / WCSCC AP

Det ble lenge snakket om at Nederland-stjernen Johan Cruijff ikke deltok av politiske grunner, men i ettertid har han sagt at det ikke var dét som var årsaken. En som gjennomførte en boikott, var imidlertid den norske landslagsprofilen Lars Bohinen. I 1995 sto han over en privatlandskamp mot Frankrike. Grunnen var landets prøvesprenging i Stillehavet.

I 2016 gikk NFL-spiller Colin Kaepernick ned på kne under nasjonalsangen. Bakgrunnen var spesielt politiets behandling av minoriteter. Flere spillere fulgte Kaepernicks eksempel, mens president Donald Trump hisset seg opp over markeringen.

Colin Kaepernick (t.h.) skapte debatt da han begynte med denne markeringen. Lagkamerat Eric Reid ble med på protesten. Foto: Mike McCarn / TT NYHETSBYRÅN

Under fotball-VM i Russland i 2018 var det en stjernespiller som tilsynelatende ganske ufrivillig ble kastet inn i et politisk spill. Egypts VM-leir ble lagt til Tsjetsjenia. Derfra begynte et bilde å gå viralt før VM-starten. Det var av Mohamed Salah sammen med den høyst kontroversielle presidenten i den russiske republikken, Ramzan Kadyrov. Salah skal senere ha reagert på manglende beskyttelse fra eget forbund.

Mohamed Salah møtte Ramzan Kadyrov (t.v.) under fotball-VM i Russland. Foto: TT NYHETSBYRÅN

Tidligere i år kom et nytt eksempel. Finalen i Europaligaen var lagt til Baku i Aserbajdsjan. Det er et land som er sterkt kritisert for menneskerettighetsforholdene, men det er også et land med et spent og blodig forhold til nabo Armenia. Det er daværende Arsenal-spiller Henrikh Mkhitaryans hjemland. Da han opplevde at Det europeiske fotballforbundet (UEFA) ikke kunne garantere hans sikkerhet, trakk han seg fra finalen.

Økt oppmerksomhet

Finalen i Baku er et av mange ferske eksempler på mesterskap lagt til land med frynsete menneskerettighetshistorikk.

Sportsorganisasjonene som utdeler mesterskap til disse landene, argumenterer gjerne med at forholdene kan bli bedre gjennom økt, kritisk oppmerksomhet.

Og om vi tar Qatar, spesielt med tanke på søkelyset fotball-VM har brakt med seg, kan det ligge noe sannhet i det.

Likevel argumenterer kritikerne med at arrangørens håp i praksis er at når idretten først er i gang, og verdens øyne er rettet mot store prestasjoner, er dét hva folk flest vil forbinde med dem. Og at det ofte fungerer.

Fremtiden vil vise hvordan man vil se tilbake på dette mesterskapet i Qatar.

Publisert: