«Folk må gjerne kreve fire gull av henne. Therese Johaug krever bare én ting tilbake: Respekt.»

OM LANGRENN: Hun mistet to av de beste årene i karrieren. Det er på tide å la noen svi for det.

Therese Johaug dagen før dagen i Seefeld. Hun mistet VM i Lahti. Hun mistet OL i Sør-Korea. Nå har hun ikke mer tid å miste. Martin Slottemo Lyngstad

Robert Veiåker Johansen

SEEFELD: Oh, Lord, utbrøt Therese Johaug (30). Hun sukket og kikket i taket. Skiløperen ønsket seg ikke en Mercedes-Benz, som Janis, men fred og ro.

Johaug fikk en brå start på fredagen. Det er ikke bare, bare å våkne, vaske søvnen av ansiktet og sette seg på en opphøyd scene foran 50 journalister for å snakke om et skirenn ingen vet noe om ennå. Eat. Move. Sleep, sto det på en av de åtte tusen strategisk plasserte reklameplakatene i rommet, og hadde Johaug fått velge fritt, hadde hun nok konsentrert seg om de tre tingene.

De fleste hadde tatt turen til Norges avsidesliggendes hotell for å høre hva hun det er umulig å slå hadde å si før lørdagens 15-kilometer.

Hun det er umulig å slå, hadde ett budskap: Ha litt respekt.

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen skriver fra ski-VM. AFTENPOSTEN

– Det skal gjøres en «jæskla» jobb. Det ser sikkert veldig lett ut fra sofaen, men jeg kan fortelle at det er ikke det. Det er ikke bare å gå det løpet og hente den medaljen, sa kvinnen som gjør mesterskaps-comeback etter at hun var utestengt fra VM i Lahti og OL i Sør-Korea i 2017 og 2018.

På veien til Seefeld har hun vunnet samtlige distanserenn hun har gått. Hvis det finnes noen slags logikk i langrenn, vil dette fortsette på østerriksk snø. Men snø, ski, konkurrentenes evne til å finne form og eventuelle uhell er jo ikke noe Therese Johaug har kontroll over.

«Hvis jeg tar én medalje her, er det mer enn godt nok for meg», sa 30-åringen.

Hun må gjerne si det. Så får vi andre velge om vi tror på det eller ikke.

Gamle sanger om igjen

En forfatter, kunstner eller musiker kan skrive, male eller komponere et helt liv. En idrettsutøver har så lite tid.

Plutselig en dag er ikke karrieren mer. Så sitter man ved et restaurantbord på sponsortur og forteller historier til alle som orker å høre.

En mann som Petter Northug kjenner nok på det, at en viktig del av ham er borte, når han suser Seefeld rundt på oppdrag for en TV-kanal, og ikke lenger seg selv.

En idrettskarriere er kort, og slutten av 20-årene verdifulle. Det er da en utøver skal være på høyden, sterk og uovervinnelig, full av erfaring og kløkt, utholdenhet og fart.

Therese Johaug mistet to av disse årene.

Oslo, 2016: Therese Johaug og skiforbundets kommunikasjonssjef Espen Graff etter at det ble kjent at skiløperen hadde testet positivt. Håkon Mosvold Larsen/ NTB scanpix

Én ting er å gå glipp av dem på grunn av skader, slik for eksempel alpinisten Aksel Lund Svindal eller håndballspilleren Nora Mørk har opplevd. Om man forsøker å temme fjellsider i over 100 kilometer i timen eller gang på gang satser med alt man har på hard parkett, så er denne faren skyggen som bestandig er med på ryggen.

Å miste dem på grunn av noe man selv opplever som en bagatell, er noe helt annet. Johaug ble parkert. Hun ble tvunget til å følge VM 2017 og OL 2018 – hvor hun ville hatt åtte gullsjanser – fra tilskuerplass.

Det finnes ting å pirke i når det gjelder dopingsaken mot Norges største skistjerne. Måten hun umiddelbart gikk i «jeg har null skyld»-modus, for eksempel. Eller de mer eller mindre uforklarlige hullene i historien rundt kremen som til slutt havnet på leppene hennes.

Hovedpersonen har ikke besvart ett spørsmål, legen er taus. Her er det vi gjerne skulle ha spurt dem om

Men hun skal ha ros for én ting: Hun virker ikke bitter.

– Endelig skal jeg få lov å gå en mesterskapsdistanse igjen. Jeg har sett frem veldig, veldig, veldig lenge til å få på startnummer igjen. Det blir en stor dag, sa hun fredag.

Når fundamentet i tilværelsen din rives bort og du går glipp av to gylne år på grunn av en salve, er det fort gjort å bli bitter. Underveis i det krevende og imponerende treningsarbeidet hun gjorde, stort sett i all ensomhet, må mantraet ha vært: «Jeg skal ikke bli det. Jeg skal ikke ta igjen. Jeg får ikke tilbake disse to årene uansett.»

Holmenkollen 2011. VM-tremila ble den største idrettsopplevelsen Therese Johaug noensinne har opplevd. Berit Roald, NTB scanpix

«Ingen bad feelings»

Det heter at hevn er en rett som smaker best når den serveres kald.

Bitter smaker bare bittert, forbannet er en helt annen greie. Sinne kan være litt av en drivkraft for en idrettsutøver hvis den brukes på riktig måte.

Therese Johaug må ha følt at mange forsøkte å gjøre livet surt for henne mens prosessen mot henne pågikk. FIS-president Gian-Franco Kasper, for eksempel, som begynte å snakke om fire års utestengelse mens saken ennå var fersk. Det Internasjonale Skiforbundet, som anket utestengelsen på 13 måneder til idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (CAS) som forlenget den med fem måneder. Konkurrenter som har slengt med leppa. Kommentatorer og vanlige folk som ikke kjøpte hele historien hennes.

Reagerer på langrennssjefens voldsomme Johaug-utspill: – Det er veldig pussig

«Jeg har ingen bad feelings», sa hun avvæpnende da noe av dette ble tema fredag.

I stedet sa hun at utestengelsen har gitt henne et bredere blikk på verden. En dårlig intervalløkt, sviktende form eller en skade tok mye mer plass i livet hennes før enn nå.

Johaug har bare hatt én måte å svare på. Ikke å slippe dokumentarfilmskapere så tett innpå seg som mulig, selge hansker og jakker fra egen kolleksjon eller stille opp på photoshoppede reklamekampanjer, som den enkvinnes-suksessbedriften hun er, men å gå fort på ski.

Det har hun gjort siden hun returnerte.

Jelena Välbe vant fem av fem i VM i Trondheim for 22 år siden, Larisa Lazutina vant fire gull i Thunder Bay (1995), Marit Bjørgen det samme i Oslo (2011), Val di Fiemme (2013) og Lahti (2017), og det er dette selskapet Therese Johaug kan skrive seg inn i.

Hun har selvsagt reelle konkurrenter, selv om det er merkelig lite kamp i toppen av internasjonalt kvinnelangrenn. De som vil slå henne, må være forberedt på å ha det så vondt at det svimler for dem. «Det blir som en sprint som bare fortsetter som en sprint», sa konkurrent og lagvenninne Heidi Weng. De må våge å følge henne når hun setter opp fart og de må omfavne smerten som følger med på kjøpet.

Ellers går Therese Johaug bare til hun ikke lenger hører pusten deres eller lyden av andre ski og staver enn sine egne.