Brann, rosinen i den norske eliteseriepølsen, har gått hen og blitt landets kjedeligste fotballag. De er blitt den ensomme fyren i skolegården som ingen har lyst til å være med. Selv lærerne unngår han.

Han gjør alltid leksene sine og han rekker alltid opp hånden, men når han begynner å snakke så kommer det ut monotone og rare lyder som ingen klarer å dechiffrere.

Brann forfører ingen, selv ikke seg selv. Etter kampen på fredag så spillerne ut som de nettopp hadde hilst på døden. Håkon Opdal hadde mistet smilet, Ruben Yttergård Jenssen hadde mistet glimtet i øyet, mens Veton Berisha hadde mistet selvkontrollen.

BENKET: Daouda Bamba ble ikke med til Molde og satt på benken hele forrige kamp, etter uttalelser i et Eurosport-intervju.
Tor Høvik

Det så ut som om de nettopp hadde tapt, det hadde de ikke, men kanskje de forsto at de er i ferd med å tape sitt publikum.

Supporterne som en gang var kjent som en entusiastisk, syngende og humørfylt flokk gjenkjennes i dag som en tafatt gjeng med tusenmetersblikk og plutselige og ukontrollerte raseriutbrudd.

Folk går på Stadion for å hygge seg. Foreldre tar med seg sitt barn til Kniksens Plass for å gi det en sensasjonell opplevelse. Besteforeldre tar med seg sine barnebarn for å gi dem en smak av magi og samhørighet, men så er det dette de får, ett poeng som føles som niks, null og nada.

Jeg satt på tribunen og syntes synd på alle som er glad i Brann, inkludert meg selv. Jeg hutret, men jeg frøs nok ikke like mye som Gilbert Koomson og Daouda Bamba, som begge tilsynelatende har havnet ute i kulden.

På ulike tidspunkt sa begge det de mente om Brann-fotballen om dagen.

Det gjør man ikke ustraffet i kongedømmet til LAN, men det får være grenser for hvor hard straffen skal være. Nå ender Brann opp med å straffe seg selv. Dette laget skriker etter offensive kvaliteter, da kan ikke to av de få angripende spillerne vi har ligge i fryseboksen.

Det er bare syv poeng opp. Når Brann har scoret syv mål på åtte hjemmekamper, så føles det som syv mil.

Alle visste at Mjøndalen ikke ville gjøre noe forsøk på å angripe, alle visste at de ville legge seg lavt og forsvare seg med nebb og klør. Det er det alle lag som kommer til Brann Stadion gjør i år.

Lagene i Eliteserien har forstått hva som skal til for å få Brann ut av balansen. Lars Arne Nilsen har så langt ikke klart å komme opp med et mottrekk til denne defensive taktikken, som Brann selv er kjent for å gjennomføre på bortebane.

Jeg trøster meg med at det ennå er tid til å snu dette. Brann har kontakt med teten og de taper sjeldent. Dette kan fortsatt bli til noe, men det begynner å haste.