Best av hensyn til de andre

Bent Skammelsrud skal huskes som en klassisk onsdagsløper i norsk idrett. Han var en mann for de aller største festene.

  • Otto Ulseth Kommentar
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

BENT SPILTE aldri skikkelig dårlig (rettere sagt; én gang, i en 0-0-kamp mot Moss i 1996).

Han spilte nesten alltid veldig ålreit, på et lag som vanligvis også gjorde det. Bent var som laget; Bra unntatt altså når laget spilte riktig bedritent. Da nøyde han seg med å spille litt under pari.

Den sentrale midtbanespilleren var barometeret på laget. Det lå mye i rollen. Spillet sirkulerte rundt ham. Laget kunne vanskelig bli veldig mye dårligere enn navet i hjulet. Så var det til gjengjeld heller ikke lett å få skikkelig fart på det, uten at Bent var den som drev opp tempoet.

DERFOR VAR HAN aller best i for laget de aller beste kampene. Bent Skammelsrud var, som det heter, men ytterst sjelden er; En mann for de store anledningene.

Han spilte sine tre kanskje aller beste kamper i det som antagelig også må være Rosenborgs største triumfer:

Hjemme mot Real Madrid (2-0). Borte mot AC Milan (2-1). Borte mot Borussia Dortmund (3-0).

Alle de kampene ble spilt på onsdager, som er den opprinnelige kampdagen for Mesterligaspill. Derfor er Bent en klassisk onsdagsløper * stikk motsatt av hva skøyteløperen Rudi Liebrechts var, i den tiden alle store mesterskap ble arrangert i helgene. Rudi gikk bestandig fort i oppvisningsløpene midt i uka, og fikk oppnavnet «onsdagsløperen».

BENT SKAMMELSRUD kastet også arma i svingen i går, i par med Nils Arne Eggen, da han gikk rundt for å takke for alt. Eller rettere; For å bli takket for alt.

Som ble mye, mye mer enn noen kunne våge å tenke tanken på å drømme om da han kom fra Malmø, som noe i nærheten av komplett midtbanespiller allerede den gang men hva skulle han brukes til i Rosenborg?

Han hadde delvis spilt venstre kant i svenskenes 4-4-2-spill, men så mer ut som en sentral midtbanespiller mot venstre i en firer. Men RBK hadde bare tre på midten, og Bent var tross alt ingen løpsmaskin, som indreløperne skulle være? Så ga Sverre seg, som Bent; mens han var på toppen, rett etter et skudd i vinkelen, som ødela ryggen. Den nye ønsket seg rollen, men Nils Arne tvilte; Ville han bli for mye høyrevridd, slik venstrebente spillere gjerne blir?

VEL, I GÅR KVELD sloss Kjernen om skjorta hans, vel vitende om hva det var som ble kastet opp til dem; Noe absolutt unikt, trøya til en mann som har vunnet elleve på rad, og som hvert år har vært av de beste.

Det var ikke den mest sannsynlige utgangen den gangen Nils Arne tvilte seg frem til at han ville gi ham sjansen midt i laget.

Bent var aldri avslutter som Odd Iversen, ikke en dribler og entertainer som Sverre eller Harald Sunde, og ingen gepard i midtforsvaret som Rune.

MEN HAN VAR DEN som brukte sine individuelle ferdigheter til fellesskapets beste. Sånn sett er han kanskje den mest typiske representanten for storhetstida. I tillegg altså til at han viste seg å være aller best når det gjaldt som mest.

Det er ingen dårlig godfot.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. Så var det over

  2. Full splittelse mellom Bent og RBK

  3. - Nils Arne er større enn Gro

BT anbefaler

Denne kvelden endret alt for Marie. – Det er det mest romantiske noen har gjort for meg.

Derfor valgte de å gifte seg unge.