På Island har barna profesjonelle trenere fra de er 12 år. Hvordan får de råd til det?

Slik ble Island storeksportør av talenter til utenlandsk fotball.

Island imponerte en hel fotball-verden ved å ta seg til kvartfinalen i EM i sommer. Eric Gaillard/Reuters

«Norsk fotball er akterutseilt på de fleste områder».

Det sa Per Joar Hansen til Aftenposten etter å ha kommet hjem fra en rundreise i Fotball-Europa. Det førte til en polarisert debatt her til lands om selektering og betalte barnetrenere. Gjennom en artikkelserie over fire dager ser vi mot utlandet, for å vise hvordan noen av våre naboer tok grep og lyktes med sitt talentarbeid.

-----------------------------------------------------

— Det er definitivt fordeler med å være få.

Arnor Bill Gunnarsson er utdanningssjef i det islandske fotballforbundet, og tar en prat med oss på telefon fra Island.

Det er skrevet og sagt mangt og meget om islandsk fotball etter at de først kvalifiserte seg til EM i 2016, før de senere slo ut England i åttedelsfinalen.

For det er jo noe naturstridig i at den noe forblåste øya som tidligere var kjent for vulkaner og artisten Björk, nå har et landslag som er nummer 27 på FIFA-rankingen, som har produsert spillere som Gylfi Sigurdsson (Swansea), Emil Halfredsson (Udinese) og Alfred Finnbogason (Augsburg) til de store ligaene. I tillegg er den norske eliteserien full av islandske spillere.

Les også

Kritikerne sier norsk fotball er akterutseilt. Dette vil sjefen gjøre med problemene.

Krav til UEFA B fra 12 år

For å tegne et bilde av islandsk talentutvikling, så er dette grunnideen: Alle klubbene er amatørklubber. Når du blir født, blir du født inn i et nabolag, og da velger du ofte den klubben som er nærmest det nabolaget. Blir du boende, blir du trolig også i den klubben til du er 19 år. Uansett hvor god du er.

Det finnes ingen farmerlag, altså lag hvor de gode spillerne skal spille i påvente av å komme til toppdivisjonen.

Alle klubbene skal bli behandlet likt. Alle får den samme servicen, de samme fasilitetene og de samme trenerne. Først når de når seniornivå vil de få en viss kompensasjon, men ingen klubber på Island er helprofesjonelle.

Det betyr ikke noe hvor god du er eller hvor gammel du er, alle skal ha en skolert trener. For å trene barn som er 12 år eller eldre, må du ha UEFA B kurs som et minimum. For de under holder det å ha et kurs som går over to helger, i regi av det islandske forbundet.

Mange har lest denne:

Les også

Reagerer kraftig på Tom Tvedts NRK-intervju: - Jeg tror hele Norge fikk seg en latter

Selektering fra starten av

Fra barna begynner å spille fotball, cirka i 5-6-årsalderen, blir man differnsiert. Har man 40 spillere, blir de delt opp i fire grupper på ti og ti. Skal disse spille kamper, blir de delt opp, og kalt, A-lag, B-lag og så videre.

— Hvis det kommer to 7-åringer på trening, og forteller at de vil gjerne trene sammen med vennen sin, så lar vi det gå. Men viser det seg at det er stor forskjell på disse nivåmessig, må vi forklare til foreldrene at ingen av dem vil få noe ut av treningene. Alle skal spille med dem på sitt nivå, sier Gunnarsson.

Fra 12 år er alle trenerne profesjonelle. Det koster naturligvis. Hvordan finansieres dette?

— Grunnen til at vi kan gjøre dette, er at politikerne i staten og i kommunene eier fasilitetene og lar oss bruke dem. Det betyr at pengene som foreldrene til barna betaler for å la poden spille, ikke går til finansiering av anlegg, men rett til finansiering av trenere, sier Gunnarsson, som tror det kan la seg overføre også til andre, mer folkerike land.

4.000 kroner i året

— Det spiller ingen rolle om du har flere barn, hvis du kan bruke pengene barna betaler for å spille direkte til å finansiere trenere, sier islendingen.

Mange klubber i Norge sliter i dag med dyr anleggsleie.

Ifølge Gunnarsson betaler et islandsk barn cirka 60.000 islandske kroner (i overkant av 4.000 norske kroner) i året for å spille fotball. Men 15.000 av de 60.000 vil bli dekket av staten eller kommunen, for å oppmuntre flere til å spille fotball.

Foreldrene blir også involvert i forbindelse med treninger, kamper og turer, men de får ikke trene lagene med mindre de har de rette kursene.

Den selekteringsprosessen Island praktiserer ville skapt debatt om den ble innført i Norge og andre land. Selektering i barneidretten er et sensitivt tema, men islendingene har ikke problem med sinte foreldre.

- Det beste for barna

— Det handler om å forklare at det er til det beste for barna deres. Hvis to av de beste spiller mot to av de svakeste, vil bare de beste drible seg forbi hele tiden. Da får ingen av dem noe ut av det. Så enkelt er det.

— Så handler det også om kultur. Det har alltid vært slik på Island.

Men hva med spillerne som er merkbart gode? Når blir de plukket opp og satt på egne lag?

Vel, de blir ikke det.

- Der kommer differensieringsystemet inn. De beste spiller med de beste i klubben. Men klart, hvis det er en i en liten klubb, så får han trene med de beste i en annen klubb.

- Kan andre skandinaviske land lære noe av Island, slik du ser det?

— Vi kan alle lære noe fra hverandre. Det handler om kultur. Det er ikke sikkert den islandske modellen ville fungert i Norge.

- Vi vet hvem på Island som er gode

Tilbake til det vi startet med. Det er ikke til å komme unna at Island er noe færre enn oss her i Norge. 323 002 ifølge tall fra 2013. Dermed er det også enklere for våre venner i Nordatlanteren å finne talentene.

- Det er definitivt fordeler med å være få. Med dagens teknologi med mobiler og internett og det som er, så vet vi hvem på Island som er gode i fotball, sier Arnor Bill Gunnarsson.

Som spår et rush av nye talenter når et nytt kull skal begynne til våren. Alle smittet av fotballfeberen på Island.