VM-stjernene lever i en ny verden. Det betyr ikke at norsk kvinnefotball kan friskmeldes.

OM FOTBALL: Å få ting tilrettelagt fremfor å måtte kjempe for alt. Det er noe av det årets fotball-VM illustrerer. Men fortsatt er det mange som står utenfor.

LE HAVRE: Du kjenner kanskje Jill Scott som den første målscoreren i torsdagens kvartfinale mot Norge. Eller som en av arkitektene bak Englands forsøk på VM-gull.

Men som med mange andre av mesterskapets lysende stjerner, har hun en fotballbakgrunn som er langt mindre glamorøs.

Da 19 år gamle Scott skrev under som fotballspiller for Everton på midten av 2000-tallet, ble hun boende i Sunderland rundt 200 kilometer unna. Det var der jobben hennes var.

På fredager trente laget fra klokken 20 til klokken 22. Først da var det ledig bane for kvinnene. Klokken kunne bli 2 om natten før Scott var hjemme igjen.

Nå får hun det meste lagt til rette i Manchester City, en av herrefotballgigantene som har skjønt at kvinnene bør satses på.

Helt ny tilværelse

Seks av de engelske spillerne som startet for England mot Norge torsdag kveld, spiller til daglig i Manchester-klubben.

En annen av dem er Steph Houghton, Englands kaptein. For henne handlet de første årene av karrieren om et par treninger i uken og spill på forferdelige baner.

Nå handler livet om en helprofesjonell fotballtilværelse og kamp om VM-gull.

– Vi trener hver dag, vi får spille på fantastiske stadioner, vi får maten laget for oss og følger strenge treningsregimer, sa Houghton i et intervju med magasinet FourFourTwo før mesterskapet.

Det engelske laget består kun av profesjonelle spillere. Der de før måtte kjempe for alt, blir ting nå tilrettelagt for dem.

Slik illustrerer Phil Nevilles lag den raske utviklingen i kvinnefotballen, der tilskuer- og TV-rekordene ryker én etter én.

• Fikk du med deg dette store intervjuet med Caroline Graham Hansen? «Hvis alle snakker litt hele tiden, blir det til slutt en stor stemme det er vanskelig å ignorere»

Økonomi, baner og respekt

Kvinnefotballens lange kamp har handlet om økonomi, og den har handlet om manglende tilgang på treningsbaner. Men ikke minst har den handlet om respekt.

Når daværende FIFA-president Sepp Blatter sier at nøkkelen til suksess for kvinnefotball er mer lettkledde spillere, signaliserer det noe.

Det samme gjør det når unge fotballjenter overhører kommentarer eller latter fra sidelinjen, eller når toppidrettsutøvere får høre at det de driver med, ikke er kommersielt interessant.

Da Ada Hegerberg vant Gullballen i vinter, var det følelsen av virkelig å bli respektert som betydde mest.

Ønsket om anerkjennelse skinner også gjennom i England-trenerens utspill etter triumfen over Norge.

– I fjor hadde vi et møte om målene våre. Vinne VM, tenkte jeg. Men de ville mer. De vil inspirere, og de vil at Lionesses skal ha et navn folk rundt i verden kjenner til. De tenker større enn å vinne VM, sa Neville.

Nye forbilder

For noen har det vokst frem en kampvilje. Blant dem er Barcelona-klare Caroline Graham Hansen.

– Jeg håper de ser at det faktisk er mulig å komme fra lille Norge og spille for de største klubbene i verden, sa hun i et intervju med Aftenposten denne uken.

Da hadde hun akkurat herjet med Australia i åttendedelsfinalen. Det var en prestasjon som vakte oppsikt langt utenfor Norges grenser. I Norge fulgte 667.000 personer hele NRK-sendingen av kampen.

Tenk alle dem som satt klistret til TV-skjermen og så Graham Hansen leke seg i et VM, fotballens største scene. Der og da så de at det er mulig.

Det ble ingen gjentagelse i kvartfinalen. Den norske troppen har snudd fortvilelse og bråk til begeistring, men i den franske kystbyen Le Havre var det stopp for VM-eventyret.

Men for England fortsatte det. Allerede er TV-rekorder blitt knust. Stjerner er blitt enda mer lysende, og nye helter er blitt skapt. Om to år er det England som arrangerer EM. I mellomtiden vil nok klubbfotballen ta nye, lange steg.

Det neste skrittet

Mange av de største herreklubbene i Europa bygger nå opp kvinnesatsinger. Men hva er neste skritt?

Kanskje noe av svaret ligger i barne- og ungdomsfotballen i Spania. For første gang meldte den Barcelona denne sesongen på jenter 12- og jenter 14-laget i guttelagsserier. Atlético Madrid og Athletic Bilbao har gjort det samme.

Barcelona-jentene dominerte ligaene, og nå er det planer om å gjøre det samme også med tiåringene.

Maria Teixidor, klubbstyremedlemmet med ansvaret for kvinnefotball, avviser at guttene har vært bitre over å bli knust av jentelag.

– For guttene bidrar det til å normalisere at jenter spiller fotball på samme nivå som dem. For jentene får det dem til å innse at det ikke er noen grunn til at de ikke kan spille på samme nivå, sier Teixidor til New York Times.

Lett å la seg blende

Holdningsendring i barnefotballen, kvinnesatsing fra storklubbene og nye tanker (samt flere kvinner) inn i posisjoner på toppen: Kanskje er dette punktene som skal til for at det for alvor skal bli bevegelse. VM viser i hvert fall at kvinnefotball kan stå fjellstøtt som underholdningsprodukt.

Samtidig er det lett å la seg blende av mesterskapsglansen. Det norske fotballandslaget har vunnet hjerter nå, men hverdagen kommer kjapt. VM-stjernene har levd i en ny verden i Frankrike. Det betyr ikke at kvinnefotball kan friskmeldes.

Det er omsider satt i gang kommersielle initiativer i norsk klubbfotball, men hverdagen betyr fortsatt glisne tribuner og trang økonomi.

Flere stjerner ute i storklubber kan løfte landslaget inn mot de neste mesterskapene.

– Den hjemlige ligaen er kjempeviktig, for det kommer aldri til å være en landslagstropp der samtlige 23 spillere er proffer i utlandet, påpeker veterankeeper Ingrid Hjelmseth.

Foreløpig kan Norge bare drømme om engelske tilstander. Og selv om VM hinter om hva som er mulig for kvinnefotballen, er det fortsatt langt igjen.