Ta ansvar, foreldre!

<strong>BARNEIDRETT.</strong> Når kan en idrett kreve så mye av utøveren at han eller hun må velge idrettsgren? Er grensen på 10 år eller på 15 år, eller et sted midt imellom?

Stine Lise Stine Lise Hattestad Bratsberg

Våre spaltister Dette er Idrettsforum SI DIN MENING NEDERST I ARTIKKELEN! VIL VI ha et idrettstilbud for alle barn og unge hvor samhold og lek er det viktigste, eller vil vi dyrke frem enerne med spesialisering og spissing i ung alder? Må vi velge, eller er det mulig å få til begge deler? Jeg tror de fleste av oss foreldre har som mål å ha aktive barn som blir i idretten så lenge som mulig. Både fordi det er bra for helsen deres, men også fordi idretten gir barn og unge en trygg arena og et godt oppvekstmiljø. Men vi er også opptatt av at barn med talent og interesse skal få muligheten til å utvikle seg. Gjerne bli så gode som mulig. Hva kreves for å bli så god som mulig? Må barn trene 3-5 ganger i uken på én idrett i en alder av 10-12 år? Er det det de blir best av? Jeg tror ikke det.

Helårsidrett.

Jeg påstår heller ikke at det er slik i alle idretter og alle klubber, men trenden er at utøvere i vinteridrettene begynner å stå på ski både sommer som vinter. Fotball skal spilles hele året, og 10 år gamle jenter som ikke vil satse på turn mer enn to dager i uken får ikke et turntilbud. Er det slik vi vil ha det? Neppe. At våre beste utøvere har lagt ned mange timer på trening helt fra de var små, er helt sikkert, men forskning viser at disse utøverne både i Norge og andre land har drevet veldig allsidig i ung alder. Et annet viktig spørsmål er: Hvor mange mister vi på veien med spissing i for ung alder, både med tanke på de generelt idrettsinteresserte og de store talentene? Trolig mister vi ganske mange. Det er ikke gitt at de største talentene er de som er fysisk best i 10-12-årsalderen. En engelsk undersøkelse viser at kun 10 prosent av et stort utvalg av verdens beste idrettsutøvere hadde et prestasjonsnivå i 10-12-årsalderen som indikerte at de ville bli så gode som de faktisk ble i voksen alder. I Norge har vi flere eksempler på fremragende idrettsutøvere som ikke leverte de beste resultatene i ung alder; Aksel Lund Svindal, Oddbjørn Hjelmeseth for å nevne noen.

Talentene forsvinner.

Og det er et faktum at kun et fåtall av dem som lykkes i junior-NM lykkes som seniorutøvere. Forsker R. Carlsson har tatt for seg svenske utøvere i boken «Veien til landslaget», der man kan lese at allsidighet i ung alder er nøkkelen til suksess. Yngvar Omundsen har forsket på hvordan allsidighet i tidlig alder med involvering i flere idretter og mye lekbetont idrett gir positiv avkastning. Man trenger mindre spesifikk trening i spesialiserings— og investeringsfasen for å bli god senere, hevder han. Til tross for all denne kunnskapen om viktigheten av allsidighet i ung alder, er det likevel ikke slik det praktiseres over alt. Er det fordi vi egentlig ikke tror på det?

Mestringstanken.

Jeg tror mye av svaret ligger i hvordan vi som foreldre påvirker utviklingen, heier frem våre egne og presser på trenerne. Resten av svaret ligger kanskje hos trenerne. I barneårene er det stort sett foreldre og annen ufaglært trenerkapasitet som gjør en fantastisk innsats for å gi barna våre et tilbud. Utfordringen ligger i å gi alle barn og unge mestringsopplevelser. Både de med stort talent og stor treningsiver og de mindre ambisiøse som også har stor glede av idretten får dekket sine behov. Det er ingen lett oppgave for en trener. Per Egil Mjåvaten, som er forsker ved NTNU, gjorde en undersøkelse blant 244 trenere i Øst og Vest-Agder. Svaret var klart: Desto bedre treningsutdannelse, og jo lenger de hadde jobbet som trenere, desto senere startet de med spesialisering og spissing i idretten de var trener i. Kanskje dressering av oss foreldre og kunnskapsheving blant trenere i barne- og ungdomsidretten er svaret. Hvis vi vil endre utviklingen, da?