En rockekonge fra Vinstra

KOMMENTAR: Noen gullvinnere ser ut som de har mistet alt de eide, noen ligner på Kjetil Jansrud. De omfavner verden, skriver Ola Bernhus.

fril_ap_OL_dag14_superG_alpint-5084-16_2.jpg

En vanlig pressekonferanse ser omtrent slik ut: Tre medaljevinnere får spørsmål etter tur – hva betyr dette for deg, fortell om løpet ditt i dag, hvilke ambisjoner har du videre? Og svaret på alle spørsmål er omtrent «I happy today», etter Kowalczyk-modellen, mens de stirrer på mikrofonen. Og pressen reiser seg, ingenting å sitere denne gangen heller, løperne leies ut og alt er glemt.

Så kommer Kjetil Jansrud inn i pressesentret i alpinanlegget i Rosa Khutor. Det har gått tre og en halv time siden rennstart, og han har allerede gitt serieintervjuer til all verdens TV-stasjoner og journalister. Antakelig er han møkk lei, tenker vi, det kan jo ikke komme noen nye spørsmål nå.

Men pressekonferansen er obligatorisk. Det har IOC bestemt.

Og de klapper

Med den norske OL-luen på snei ser han ut som en skjeggete og forvokst versjon av Minsten i De syv dverger. Når han kommer, har journalistene for lenge siden gjort seg ferdige med Weibrecht, Hudec og Miller. De har ventet. Lenge. Irriterte?

Ola Bernhus kommenterer for aftenposten.no.

Nei, applausen braker når Kjetil går opp på podiet.Journalister skal ikke oppføre seg sånn, har vi norske lært, de skal være kjølige og saklige, ikke heie og hylle. Men disse folkene kjenner Kjetil, de venter på en kosestund.

Og det får de. Ikke noe I happy today, men et trivelig selskap, muntre innfall, artige assosiasjoner, overraskende svar. Noen klisjeer er likevel umulige å unngå, for eksempel «det er vanskelig å sette ord på hva jeg føler».

Da har han ikke gjort stort annet enn å sette ord i to timer.

Amerikanske journalister spør mest, de har sans for rockestjerner. Og Kjetil rocker podiet som bare en gudbrandsdøl kan, med amerikansk aksent.

Og får mer applaus.

Spesielle karer

Når toppidrettssjef Tore Øvrebø og kommunikasjonssjef i Skiforbundet, Espen Graff, sier at «det er noe helt spesielt med alpingutta», så forstår vi det.

Aksel Lund Svindal har i flere år vært den soleklare leder, ansvarsbevisst, vennlig, likt av alle, avslappet når det ikke gjelder, seriøs til bunns når det gjelder.

Kjetil Jansrud gir sin egen versjon av dette med sin sosiale utstråling og kule ytre. De som kjenner ham, forteller at det ligger et kolossalt arbeid bak prestasjonene. Gledene betales med timevis av slit hver dag. I årevis.

Når Kjetil vinner og Aksel mislykkes, så kommenterer Aksel det på sin typiske måte, «sinnssykt fett kjørt».

På twitter beklager Aksel at han ikke har vært god nok, men jubler for Kjetil og takker for at han har så fantastiske lagkamerater.

Mer i vente

Det er derfor vi venter mer av alpingutta i renn som kommer. De er få, men de er gode.

Neste gang – på Kvitfjell rett etter OL — er det ikke Aksel, men Kjetil vi håper mest på, for kanskje har vi sett et troneskifte.

Da blir det enda flere lure smil, mer moro, flere gode svar fra Minsten.

Men ikke misforstå. Dette er ikke flåsete svar fra en som tror han er morsommere enn han er (uff, det er nok av dem, da er det bedre med Kowalczyk), men ærlige svar fra en kar som stoler på seg selv, lever av råkjøring og møter verden med et lurt smil etterpå.

OL-chat: