Minneord etter Gjermund Eggen: «Det er ikke noe mer sjarmerende enn en idrettsstjerne som rødmer på seierspallen»

MINNEORD: Han vant ikke så mye, langrennsløperen Gjermund Eggen. Men han var så riktig for sin tid, en naturlig nasjonalhelt.

Publisert:

Langrennsløper Gjermund Eggen fotografert i 2010. Han døde mandag. Foto: Morten Uglum

Aldri hadde noe viktigere funnet sted på Bjørkelangen, der jeg vokste opp, enn flomlysrennet på ettervinteren 1966. Eggen gikk 34 showrenn på de to månedene etter VM i Holmenkollen, han ble vist frem for folket.

Dette var tiden da flomlyset inntok skiløypene, og alle bygder og byer ville være med.

For løpere som riktig nok var nasjonale helter, men ikke tjente noe særlig på å være det, var lysløyperennene en kjærkommen anledning til å få noe igjen for strevet – et kjøleskap, en pelsjakke, et fjernsyn, det vanket visst kjøregodtgjørelse også.

Den hvite toppluen

Men viktigere: Folk rundt i landet fikk se løperne på nært hold. Den som ikke kom seg opp i skogen denne mørke og forfrosne kvelden, måtte være alvorlig syk.

Jeg husker vi gutta sto og speidet inn i den dårlig opplyste løypen. Alle de gode løperne var der, naturligvis – Mørdre, Martinsen, Ellefsæter, hele gjengen.

Men det var en hvit topplue vi speidet etter. Der kommer’n Gjermund!

Mannen med den hvite toppluen. Gjermund Eggen under gulløpet på 15-kilometer i Oslo i 1966. Foto: Brynjulv Aartun

Det ble sagt at i Norge var han mer populær enn The Beatles. Noe overdrevet ... Nei, forresten, kanskje ikke. I vårt snodige land har langrenn alltid vært viktigere enn britisk pop.

Men når John Lennon sa at The Beatles var mer populære enn Jesus, ble det vanskelig å dra resonnementet videre.

Alle ville tjene

Når det kommer til seire og medaljer, er ikke Gjermund Eggen blant våre største. Mot Petter Northug blekner han. Hans tre gull i VM i Holmenkollen 1966 lot seg aldri kopiere. Den gangen var det umulig.

Men hvis stikkordet er popularitet, kan ingen skiløper måle seg med Engerdalsprinsen.

Gjermund Eggen med sine tre gullmedaljer fra 1966. Bildet ble tatt i 2010. Foto: Morten Uglum

Det ble litt mye, har han fortalt, med busslaster av nysgjerrige mennesker inn på tunet, med sangturné sammen med Dizzie Tunes, flere plateinnspillinger. Mange ville tjene penger på Gjermund.

«Jeg er nok den eneste som har solgt 25.000 plater uten å kunne synge», sa han selv. Beskjeden der også.

For det var nok denne blygheten, like mye som seirene i langrennssporet, som beseiret folket.

En idrettsutøver som skal erobre det norske folk, må for det første vinne når det er som viktigst, og dessuten være brydd over oppstandelsen etterpå.

Det er ikke noe mer sjarmerende enn en idrettsstjerne som rødmer på seierspallen. Gjermund Eggen var slik. Gjennomført ekte.

Publisert: