Verdidebatt i høydehuset

<strong>JA ELLER NEI:</strong> Høydehusdebatten bør handle om hvilke verdier norsk toppidrett skal stå for. Det kan gi fortsatt forbud.

Dag Vidar Dag Vidar Hanstad

Våre spaltister Dette er Idrettsforum SI DIN MENING NEDERST I ARTIKKELEN! DISKUSJONEN om høydehus har tatt seg opp igjen etter at Ole Einar Bjørndalen før jul foreslo å tillate bruken av høydehus. At dette er noe som engasjerer, kom tydelig frem i de påfølgende skriveriene i landets tre største aviser. På kommentarplass fikk skiskytteren støtte i Aftenposten, mens VG og Dagbladet ikke så noen grunn til å endre på vedtaket fra idrettstinget i 2003. Jeg skal ikke plage leseren med enda en argumentasjonsrekke for eller mot bruken av høydehus. I stedet er jeg mer opptatt av hva idrettspresident Tove Paule mener med at hun er villig til å diskutere tema. Hvilke fora skal hun plassere debatten i, og hvordan skal den angripes? Høydehusdebatten bør inngå i en omfattende gjennomgang av toppidrettskulturen. I NIF er man opptatt av at den skal preges av sunne verdier og gode holdninger, og i det idrettspolitiske dokumentet som ble vedtatt på idrettstinget i 2007, heter det at toppidrettsmiljøet skal være «etisk og faglig kvalifisert».

Etiske gråsoner

Etter dopingsakene under Sydney-OL i 2000 kunne man konkludere med at så ikke var tilfelle. I mange miljøer opererte man i etiske gråsoner for bruken av kosttilskudd. Kvalitetssikringen hadde heller ikke vært godt nok i Olympiatoppen. Etterpå ble det blant annet gjennomført en stortingshøring om idrettens verdigrunnlag i 2001, mens det i 2003 kom en evalueringsrapport om etikk og verdiarbeidet i NIF. Idrettstingets høydehusvedtak må trolig ses i lys av at NIF i denne fasen hadde et stort behov for å markere avstand til gråsoner. I dag kan vedtaket oppfattes som et verdisignal til omverden. Noen mener dette er tøvete etter som ingen andre land har et slik forbud og dette ikke har noe å gjøre med doping. Medisinsk er dette riktig, men så sent som under vinterlekene i Torino forbød IOC bruk av denne formen for høydemanipulering. Også den etiske komiteen i Verdens Antidopingbyrå (WADA) hevdet at høydehusbruk stred mot idrettens verdier da saken var oppe i fjor. WADAs styre besluttet å ikke forby høydehus, men slo fast at denne type prestasjonsfremmende teknologi utfordrer idrettens verdier og bør følges nøye og kritisk. Dette tilsier at norsk idrett ikke har inntatt et sært standpunkt. Snarere kan det argumenteres med at den hjemlige toppidretten kontinuerlig må sende ut tydelige verdisignaler, og at dette gjøres med troverdighet. Når et helt langrennslandslag fremstår indignert fordi finnene ikke ser feilen i at en livstidsutestengt trener fortsatt opererer i miljøet, er ikke dette spill for galleriet, men noe som har å gjøre med godt etablerte holdninger.

Forbedringspotensial

Men samtidig er det selvsagt ikke slik at norsk toppidrett er «etisk og faglig kvalifisert» på alle områder. Eksempelvis blir ikke prinsipper om fair play prioritert tilstrekkelig i mange miljøer, mens utøvere med annen hudfarge eller seksuell legning sliter med å bli akseptert. Det er temmelig sikkert også andre områder der det kan stilles spørsmål om norsk toppidrett opptrer tilstrekkelig etisk. Svar må finnes — og diskuteres. Denne debatten bør flest mulig i norsk idrett delta i. I forbindelse med høydehusvedtaket i 2003 ble det, av dem som tapte, hevdet at representantene fra idrettskretsene ikke burde ha deltatt i prosessen. Dette fordi dette handlet om toppidrett og her hadde ikke kretsene kompetanse. I stedet ble de styrt av følelser. La oss få en ny debatt med følelser, og de tre nevnte aviskommentatorene har gitt anslag. Men samtidig bør den være faktabasert. Her har de som i fjor sommer ble utpekt til å lede NIFs verdiarbeid et særskilt ansvar for å legge et løp som gjerne avsluttes med formell behandling på neste idrettsting i 2011.