Færøyene-Norge 0–2

Ballen buttet i André Hansens stolpe mens Norge bare ledet 1-0. Kunne det rakne igjen? Nei, det så ut til at de norske spillerne hadde lært.

Norge er fortsatt ikke den fotballnasjonen som de store ord antyder, men seier er seier, og Færøyene har spilt jevnt med andre nasjoner også.

Der ligger det norske utbyttet. Bare der – og spesielt i første omgang var det ellers lite trøst å hente for dem som gjerne ser Norge i et EM-sluttspill.

Kommentator i Aftenposten, Ola Bernhus
Dons Signe / Rekaa Tone

Rådvillhet

Når man av vane setter seg til med papir og penn for å se en fotballkamp, er det i håp om å få noen ord ned på arket. Men min penn var målløs.

Ikke fordi kampen var helt blank, men fordi vi ikke var forberedt på at Norge skulle være så rådville. De måtte jo ha lagt noen planer, ingen kunne la seg overraske over hvordan Færøyene spiller.

Lars Lagerbäck valgte Bjørn Maars Johnsen som erstatter for Joshua King. Det viste seg å være en fulltreffer, men på forhånd lurte vi litt på hvorfor. Hvis hovedargumentet var at angrepsspillet skulle bestå av mange høye innlegg, betydde det at Norge hadde gitt opp å spille ut Færøyene. Store, skumle Færøyene skulle bankes med langballer.

Hvis argumentet i stedet var å få en høy mann til å hjelpe til i forsvar på dødballer, så var det mer til å forstå. Dette forsvaret trenger all hjelp det kan få, det har vi sett.

Slik så vi det, og Johnsen var uansett den som var nærmest mål for Norge i første omgang.

Maars Johnsen var fornøyd med to mål.
Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

Mye å savne

Ellers hadde Norge ballen mye, men mest ble den flyttet rundt helt til innlegget som skulle komme. Martin Ødegaard er heldigvis en kløpper til å legge inn, derfor så det ikke helt hjelpeløst ut.

Men hvor var spurtene til Elyounoussi denne gangen, pasningene fra Berge, kraftløpene til Henriksen, den samlede intensiteten, farten som kunne ha fått Færøyene på hælene, vi kunne ha etterlyst flere og mer.

Lagerbäck hadde sitt å tenke på i pausen. Vi som ikke har ansvar for et eventuelt tap, lurte på om ikke det beste måtte være å løse opp i stive tanker. Glemme langdistansefotballen og satse på raskt kombinasjonsspill. Sidebacker helt ned til dødlinjen. Sentrale midtbanespillere på gjennomløp. Se om Birger Meling kunne tette hullene i venstreforsvaret. Bryte opp den stakkato rytmen med å sette inn en dribler.

Mats Møller Dæhli var i troppen og kunne kanskje tvinge Færøyenes solide karer til å ta noen valg.

Forsvarere som stilles overfor valgmuligheter, har også muligheten til å velge feil. Den muligheten fikk de ikke i første omgang.

Et eller annet. Men vi ventet ikke noe av dette. Lagerbäck er ikke slik. Noen ganger er det litt synd, men dette er samtidig hans styrke. Vi vet hva vi får, og det er sjelden grunn til å klage.

Nei, hvorfor skulle vi det? Selnæs Johnsen rett etter pause, 1-0, og den ledelsen var det vel ikke mulig å gi bort, ikke mot Færøyene?

Norge-spillerne takket bortefansen for støtten etter kampen.
Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

Kamper kan kontrolleres

Her gjaldt det først og fremst å ta kontroll. Spille ballen seg imellom, hindre Færøyene i å komme til mange angrep. Det burde være mulig, uten å diskreditere motstanderen.

Men forskjellen på lagene, også når vi sammenlignet spiller for spiller, viste seg å være liten. Alt kunne skje, og det gjorde det.

Men Lagerbäck hadde tenkt seg om siden sist. Denne gangen brukte han Stefan Johansen og Fredrik Midtsjø på banen i sluttfasen, begge habile og rolige pasningsspillere. Det var dette grepet vi savnet mot Romania.

Derfor gledet forspillet like mye som selve målet da det ble 2-0. Ballen ble flyttet stabilt rundt på midtbanen slik det skal være når en ledelse skal forsvares, uten hastverk, til det var mulig å angripe med flere spillere i gode posisjoner. Omar Elabdellaoui fikk tid og plass til å nå dødlinjen, og innlegget gikk rett på Johnsens hode.

Vi er ganske sikre på at denne metoden kunne vært brukt Sverige og Romania også, i stedet for å ustrukturert kjemping og hektiske klareringer.

Ja, Færøyene er en lettere motstander, men fortsatt så bra at Norge fort kunne ha tapt. Og forsvarsspill er alltid tryggest når laget har ballen selv.

Nå kunne kampen avsluttes uten stress av noe slag. Bare det.