Det vanskelige valget: – Jeg ville gi meg før jeg følte at kroppen var vrakgods

Flere toppidrettsutøvere vurderer i disse dager om de skal legge opp. Det er ingen lett avgjørelse. Bare spør Gro Hammerseng-Edin.

Gro Hammerseng-Edin er ferdig med sin aktive karrière på håndballbanen. Thomas Andreassen, VG

Langrennsløperne Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen, skihopperen Andreas Stjernen, kombinertutøveren Jan Schmid, alpinist Aksel Lund Svindal, skiskytterne Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen er bare noen av Norges største utøvere som teller på knappene: Skal de gi seg eller fortsette et år eller to til?

De nevnte er alle veteraner som har holdt på lenge. Samtidig er toppidretten jobben deres og noe de har brukt all tid og krefter på.

– Det er ikke alltid så lett å vite hva som er riktig, sier mangeårig håndballspiller Gro Hammerseng-Edin.

Siden i fjor vår har hun vært «på sidelinjen» etter over 20 år som toppspiller i klubb og landslag.

Hun sier det var et valg som sakte trengte seg på, men da hun ble med på et kurs i regi av Idrettens karrièresenter, som NISO (Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon) og Norges Fotballforbund tok initiativ til, klarte hun å ta den rette avgjørelsen.

Les også

Tilsammen har de vunnet 24 OL-gull og 68 VM-gull. Nå kan karrièrene være over

Håndballstjernen var kaptein i Larvik, satt i styret og hadde andre lederverv. På karrièreveiledningen ble hun tvunget til å tenke gjennom hva hun hadde lyst til å bli, hva hun hadde kompetanse til, og hva hun trivdes med.

– Jeg skjønte at jeg likte å være i førersetet i mitt eget liv, ler Gjøvik-kvinnen bosatt i Larvik.

Hun visste dessuten at ingen andre kunne bestemme hva hun skulle gjøre, hverken laget, klubben eller partneren. Hun måtte finne det ut selv.

– Nå kjenner jeg i magen at valget jeg tok er riktig, sier veteranen, som mener den siste dråpen kom under en coachingtime på kurset.

Da skjønte hun det ville bli lettest å gi seg hvis det fortsatt var hennes valg.

– Jeg ville gi meg før jeg følte at kroppen var helt vrakgods.

Gro Hammerseng-Edin var håndballekspert i siste VM for kvinner i Tyskland. Her sammen med programleder Julie Strømsvåg. Tilbudet kom da det ble kjent at hun skulle gi seg på banen. Vidar Ruud/ NTB scanpix

Les også

Norske idrettsstjerner har angst for fremtiden: – Jeg kunne sitte med tårer i øynene utenfor jobben og skjelve

Har mer enn nok å gjøre

Gro Hammerseng-Edin stortrives i sin nye rolle. Hun skal bli mamma for andre gang, holder foredrag alene og sammen med ektefellen, er håndballekspert i TV 2 og kan stille opp som andre foreldre hvis det er behov for hjelp på aktiviteter den seks år gamle sønnen er med på.

Det bakspilleren var mest usikker på var hvor mye hun kom til å savne laget og alt det håndballen fører med seg.

– Deler av toppidretten er det ikke så lett å finne andre steder, som synlighet, tilbakemeldingene man får og mestringsfølelsen. Hvor mye selvtillit ligger i det og ville jeg føle meg naken uten den delen?

Svaret ble både ja og nei, for «flokken» skaper samhørighet og mye glede. Men samtidig går det an å opparbeide den lagfølelsen i andre jobber.

Ved å være i TV 2, ikke minst på direkten, når hun holder foredrag sammen med Anja Hammerseng-Edin får hun kick og kjenner på teamfølelsen.

– Det at jeg la opp på banen føles som et klokt valg. Jeg er nesten overrasket over at det suget om å være der ute ikke har vært større. Det kan være at jeg har følt at jeg har tatt ut veldig mye av det jeg kunne ta ut.

Gro Hammerseng-Edin var kaptein på landslaget i mange år. Gorm Kallestad, NTB scanpix

Les også

Søstrene Mørks spesielle forhold: – Hun er årsaken til at jeg er her

Annerledes når skadene avgjør

Gro Hammerseng-Edin tror at det å legge opp kan føles mye tyngre hvis det skjer som et resultat av skade. Det vet den tidligere skihopperen Line Jahr (34) alt om.

Hun måtte gi seg som 33-åring på grunn av en korsbåndskade.

– Det var tungt. Hvis jeg hadde kunne velge, hadde jeg fortsatt med idretten. Det er kjedelig når du føler at du har mer å gi, og så setter skader en stopp for karrièren, sier hun.

Jahr var med på et internasjonalt hopprenn for første gang i 1999.

– Ble du deprimert da det var over?

– Deprimert er å ta hardt i. Det ble et tomrom, en boble man må fylle med noe annet.

Jahr, som i flere år har hatt en jobb ved siden av, valgte å bli trener.

– Har du noen råd til andre i samme situasjon?

– Det er å påpeke at det finnes glede i mange andre ting utenom det å være toppidrettsutøver, men det er ikke så lett å se det når man er aktiv.

Line Jahr hadde gjerne fortsatt med det hun elsket, å fly. Skaden gjorde det umulig. Hun var i en boble til den sprakk, sier hun selv. Cornelis Poppe/ NTB scanpix

Les også

Oftedal båret av banen i tårer: – Jeg satt med begge hendene foran ansiktet. Det så stygt ut.

La opp, fikk et knekk

Den tidligere sandvolleyballspilleren Tarjei Skarlund (39) fikk merke at overgangen fra et ti år langt liv på reisefot, for å spille i verdensserien, til å være vanlig jobbsøker, var røff.

Trebarnsfaren hadde vært med i to OL, og kontrasten til «et vanlig liv», ble stor.

Tidligere har han fortalt Aftenposten at han kunne sitte og skjelve før han gikk inn på jobben om morgenen. Han gruet seg. A4-livet føltes som en tvangstrøye.

I dag sier Skarlund at han har det godt, men er også glad for at han fikk hjelp av Olympiatoppen til å tenke i nye baner:

– Jeg er kommet inn i rutinen ved det å ha et åtte-til-fire-liv, med jobb og familie.

Skarlund mener at det viktigste når man gir seg med toppidretten, er å holde liv i treningen og holde en fot inne i det miljøet man har vært en del av. Dermed unngår man at alt blir borte.

– Man må likevel være klar over at det er en stor overgang å gi seg. Det kan være godt å ha noen å snakke med på veien.

Les også

Bernhus før Albania-kampen: «Vi venter ingen kopi, men et like godt forsøk»

Lettest med en plan

Forbundsleder Joachim Walltin i NISO sier foreningen tar temaet svært alvorlig. Mange toppidrettsutøvere forteller at de får problemer når de kutter ut idretten sin. Overgangen blir vanskelig.

– Vi vil de skal holde på så lenge som mulig. Men for dem som vurderer å legge opp, er vårt råd at hvis du har en plan, er det lettere å ta den avgjørelsen. Mange fortsetter på godt og vondt fordi man ikke vet hva alternativet er.

– For mange toppidrettsutøvere er det et sjokk å komme over i en ny tilværelse.

Det sier Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi. som er tilsluttet Olympiatoppen og Norges idrettshøgskole.

Sjokket skyldes at det nye livet fortoner seg så forskjellig fra verdenen de kommer fra.

– Den gode nyheten er at det er klart mulig å forberede seg på et nytt liv, legger hun til.

– Det er helt klart lettere hvis man har noe å gå til som man gleder seg til. Men utøvere er forskjellige. Noen liker best å ta det som kommer.

– Er idretten flink nok til å snakke om dette med veteranene?

– Jeg har alltid tenkt og ment at vi burde bruke erfaringene til tidligere utøvere i større skala enn det vi faktisk gjør. Det hadde dessuten vært nyttig for alle å se at det er det er flere måter å løse både en utøverkarrière og livet etterpå på. Vi kan fort bli opphengt i stereotyper, men faktum er at det er flere veier til målet.

Anne Marte Pensgaard er professor i idrettspsykologi. og har lang erfaring med utøvere som lurer på om det er riktig å legge opp. Ingar Storfjell

Pensgaard har erfaring med at utøvere som må gi seg på grunn av en skade, kan føle stor sorg.

– Opplevelsen kan bli ekstra sterk hvis man føler at man har mye ugjort. For noen, som har vært med lenge, og som kanskje ikke trives så godt i idrettsverden, kan en skade fortone seg som en god vei ut av idretten. Det kan til og med oppleves befriende. Men det aller beste er å gi seg når man selv planlegger at nok er nok, når man merker at det er andre ting i livet som er viktigere.