Mange får gjennomgå, men Solskjær får ros

Ferguson skriver bok om pizzakasting, stjernenykker, «sønnen» Beckham og Solskjær.

Sir Alex Ferguson på lanseringen av boken om sitt eget liv.
  • Helle Skjervold
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel

LONDON (Aftenposten.no): Sammen med store deler av Europas sportspresse møtte Aftenposten en ulastelig antrukket fotballegende på pressekonferansen hvor boka om hans liv ble presentert. Forventningene har vært gigantiske.

Mange får gjennomgå når legenden Alex Ferguson oppsummerer sine største oppturer og nedturer, bomkjøp og uvennskap. Men en av de som får de beste skussmål av mannen som var allmektig på Old Trafford er Ole Gunnar Solskjær.

— Ole er et sjeldent menneske. Han så på kampen og gjorde maksimalt ut av hver trening. Det var tydelig at han hadde et sterkt ønske om å bli trener senere, men det var mer enn det. Han forsøkte alltid å bli en så god spiller han overhode kunne.

Dette sa Ferguson om den største norske spilleren i Uniteds-historie på pressekonferansen hvor hans selvbiografi ble lansert tirsdag ettermiddag.

Skotten hentet mange nordmenn til klubben. Ole Gunnar Solskjær ble den største stjernen av dem alle. I boken trekker Ferguson Solskjær frem som den aller beste avslutteren han har trent.

Majestet

«Solskjærs avslutning kunne være majestetisk. Tankeprosessene hans underbygde egenskapene hans.»

Ferguson beskriver nordmannen som en godlynt og tålmodig spiller, godt fornøyd med sin rolle som reserve. Solskjær tok konstant notater, var eksemplarisk forberedt og gjorde jobben med å sjonglere de fire stjernespissene i klubben enklere for Ferguson.

«Han var fornøyd med å være støttespiller. Så da hadde vi bare tre gretne angripere å håndtere. Yorke, Cole og Sheringham.»

— Til de som er innbyttere sier jeg alltid, se på hva Ole gjorde. Følg med på kampen, ikke skravle med de andre spillerne og jogg rundt på stadion. Se på kampen, og forstå spillerne og flyten i kampen. Da han først ble byttet inn passet han rett inn, og det var det som gjorde ham så god.

Ferguson beskriver i boken hvordan laget i perioden Solskjær spilte i klubben var svært suksessrike og blant annet vant «The Treble».

- Jeg er veldig heldig med at Ole aldri klaget. Jeg tror ingen annen spiller med de kvalitetene han hadde ville akseptert det. Teddy (Sheringham) var på meg etter hver kamp og klaget. Det skjønner jeg godt. Men Ole hadde en fantastisk tålmodighet, og ventet på sitt øyeblikk. Det var en gyllen tid for oss.

Drama som rutine

«Det skjedde alltid noe i Man United. Det var alltid drama. Det var rutine for meg.» , skriver Sir Alex Ferguson i selvbiografien.

Med trenerjobben lagt bak seg og 14 år siden forrige bokutgivelse, var det ventet at skotten endelig kunne legge alle kortene på bordet. Fem måneder har gått siden 71-åringen gjorde det klart at han ville trekke seg som manager, og fotballens største egoer har spurt seg hvilken omtale de får i Fergusons biografi.

Wayne Rooney

Mye av spenningen var knyttet til den siste superstjernen Ferguson har hatt en intern maktkamp med, Wayne Rooney.

I boken beskriver Ferguson Rooney som et ekstremt naturtalent, men som på grunn av fysikken mister formen mye raskere enn andre spillere. Som nykommer i klubben var Rooney sjenert, skriver Ferguson, men det gikk raskt over. Han fyrte seg ofte opp på treningsfeltet og i garderoben, og er i følge Ferguson ikke den som lærer raskest.

Den siste sesongen følte Ferguson at Rooney slet med både motivasjon og utholdenheten, «jeg følte at han slet mer og mer med å holde på i 90 minutter, og det så ut som han ble sliten i kampen».

Ferguson beskriver i boken at han overlot de videre samtalene om klubbfremtid til etterfølger Moyes, og at han håper å se mange store Rooney-øyeblikk på Old Trafford også i fremtiden.

På pressekonferansen fortalte en opplagt, blid og dresskledd Ferguson til den fremmøtte pressen at krangelen med Rooney er gjort til noe større enn det egentlig var.

- Jeg skjønner at han var skuffet over ikke å få spille på favorittposisjonen eller vraket, det ble jeg selv da jeg var spiller. Men på den tiden var han ikke god nok, det var min vurdering. Hadde jeg droppet han slik han spiller i dag? Nei, absolutt ikke. Han er en av Manchester Uniteds største spillere når han spiller slik han gjør nå.

Forholdet til andre managere

Arsene Wenger og Jose Mourinho har fått hvert sitt kapittel når Fergusons dager som United-sjef skal oppsummeres. Og hva er dommen over kollegaene?

  • Ferguson likte umiddelbart Mourinho , fordi han var åpen om sine følelser. De to kunne krangle på sidelinjen, men opparbeidet seg umiddelbart en ruitene der de drakk vin etter kamp.
  • Benitez gjorde en stor feil, skriver Ferguson, og det var å gjøre rivaliseringen personlig. Benitez er ifølge Ferguson en kontrollfrik som ikke var interessert i å utvikle gode forhold til de andre managerene.
  • Ferguson beskriver Arsene Wenger som et skiftende dyr; hjelpsom, hyggelig og vennlig utenfor banen – et helt annet vesen ved sidelinjen. De har hatt flere krangler opp gjennom årene, og Ferguson beskriver ham som en dårlig taper.

Slik beskriver Ferguson den berømte pizzaepisoden etter kamp som en opphetet debatt mellom ham og Wenger på Old Trafford rett etter et Arsenal-tap: «og det neste som skjedde var at jeg hadde pizza over hele meg.»

Og hvem kastet den?

«De sier det var Cesc Fabregas som kastet pizzaen, men den dag i dag vet jeg fortsatt ikke hvem som kastet den.»

David Beckham

Under Fergies ledelse ble David Beckham sin tid mest populære fotballspillere, men forholdet mellom de to var på kokepunktet ved flere anledninger. Omstendighetene rundt den famøse skoepisoden , der Beckham måtte sy to sting rett over øyet etter at Ferguson sparket en fotballsko i hans retning, har lenge vært uklare.

Beckhams motivasjon var på dette tidspunktet dalende, skriver Ferguson, og han kjente ikke igjen spilleren på banen. I FA-cupkampen mot Arsenal ble han stående å se den vanligvis altoppofrende Beckham knapt jogge bakover på banen når Arsenal kontret. Det gjorde Ferguson rasende.

«Han var omtrent 12 fot fra meg. Mellom oss lå en rad fotballsko. David bannet. Jeg beveget meg mot han, og mens jeg nærmet meg sparket jeg en sko. Den traff ham rett over øyet.»

Beckham fikk til angrep på Ferguson, men de andre spillerne fikk roet ham ned.

Dagen etter kalte Ferguson Beckham inn på teppet, og sammen gikk de gjennom videoen som viste en joggende stjernespiller. Beckham satt taus og svarte ikke på sjefens spørsmål. Dagen etter dukket han opp i offentligheten med plaster på såret, og Ferguson var klinkende klar: Beckham må bort, han tror han er større enn laget, større enn sjefen.

«Du kan ikke ha en spiller som tar over garderoben. Mange forsøkte. Autoritetens fokus i Manchester United er managerens kontor. Det ble nådestøtet for ham.»

Mislikte kjendislivet

Ferguson beskriver også hvor latterlig han synes det var at 20 pressefolk sto klistret ved treningsfeltet fordi Beckham skulle vise frem sin nyeste sveis. Spilleren hadde lue på, for å spare «avsløringen» til det mest strategiske tidspunktet.

«David», sa jeg, «Du går ikke ut ed den lua på. Da spiller du ikke. Jeg tar deg av laget øyeblikkelig.»

Ferguson beskriver Beckhams stadig mer mediefokuserte livsstil med tristhet heller enn aggresjon.

«Jeg så på han og tenkte, ’hva driver du med, sønn?»

I boken beskriver Ferguson Beckham som en av få spillere han vurderte som sin egen sønn. «Jeg har ingen bitterhet overfor David overhode. Jeg liker han. Jeg synes han er en vidunderlig gutt. Men du bør aldri gi opp det du er god til.»

På pressekonferansen gjorde han det også klart at han er ferdig nå er ferdig som fotballtrener, uansett hvilket jobbtilbud han måtte få.

Publisert