Denne vinteren får de en liten smak av hva det vil si å være norsk

To uker hvert fjerde år bryr amerikanerne seg plutselig veldig om langrennsslaget sitt. Da passer det bra at langrennsløperne er bedre enn noen gang.

Publisert: Publisert:

Jessica Diggins og Sadie Bjornsen pakker bagen og drar til Europa i starten av november. De er ikke hjemme i USA før utpå våren igjen. Akkurat nå går de Tour de Ski i Val di Fiemme. Rune Petter Ness

VAL DI FIEMME: – I år vil vi få mye mer oppmerksomhet enn vanlig, smiler Jessica Diggins, mens hun gjør de siste forberedelsene før avslutningen av Tour de ski.

Å sammenligne medieoppmerksomheten utenfor den norske og den amerikanske smøretraileren i den italienske fjellheimen, gir ingen mening.

Mens første- og annenplasserte Ingvild Flugstad Østberg og Heidi Weng ble omringet av nysgjerrige journalister etter fredagens trening, fikk tredjeplasserte Diggins gå i fred.

Likevel, de strålende resultatene for Team USA denne vinteren kommer på best tenkelige tidspunkt.

Selv om svært få i det veldig store landet bryr seg om bortoverski i hverdagen, er de veldig opptatt av det som skal skje i Sør-Korea neste måned.

– OL-sesongene er ekstra spesielle for oss. Da melder amerikanerne seg plutselig på og får se den suksessen vi har. Det er ekstra gøy nå, for vi har mer suksess enn noen gang. Det er gøy å lære dem hva langrenn er, og forhåpentligvis kan vi få sporten til å vokse hjemme, sier Sadie Bjornsen.

– Denne vinteren får vi en liten smak av hva det vil si å være norsk, sier Diggins.

Les også

«Northugs ledere risikerer å gå på en ny Torino-smell»

Sadie Bjornsen, Jessica Diggins og resten av det amerikanske laget har stadig oftere gode ski. Rune Petter Ness

En helt spesiell livsstil

Hun er «den beste av resten» bak de norske i Tour de Ski.

To ganger har 26-åringen klatret opp på seierspallen etter enkeltetapper. Der har også lagvenninnene Sadie Bjornsen og Sophie Caldwell vært. Tidligere i sesongen var også veteranen Kikkan Randall topp tre.

Det amerikanske laget er virkelig å regne med når OL-medaljene skal deles ut i februar.

Men for dem er det umulig å satse på idretten uten å gjøre det til en helt spesiell livsstil:

De pakker kofferten i starten av november og setter kursen mot Europa. Returbilletten har dato i slutten av mars. Dermed lever de i en helt annen tidssone enn sitt amerikanske publikum.

Gjennom vinteren er det lagkameratene og støtteapparatet som er familien.

– Vi vet at vi må støtte og ta vare på hverandre. Hvis du ikke har det bra, går du heller ikke fort på ski. Vi må skape et positivt miljø hvor alle setter laget foran seg selv, sier Diggins.

Jessica Diggins (t.h.) feirer pallplassen på jaktstarten i Lenzerheide sammen med Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg. Jon Olav Nesvold, Bildbyrån

Et grunnlag å bygge videre på

Hun og Bjornsen trekker frem Kikkan Randall som sitt store forbilde.

Veteranen var den første på kvinnelaget som begynte å overvintre i Europa. Nå har hun jobbet seg tilbake etter fødsel og er klar for sitt siste OL.

Hun ser en stor utvikling fra den tiden hun reiste på sine første verdenscuprenn.

– Vi har funnet ut hvordan vi skal leve her gjennom vinteren og gjøre det til en livsstil. Nå tror jeg vi har bygget et grunnlag som gjør at det vil bestå selv om enkeltløpere legger opp og andre kommer inn, sier 35-åringen.

Amerikanerne har bestemt seg for å utnytte de fordelene de har av å bo en bag halve året. De trenger ikke å pakke om, og det blir mindre reising – for de drar aldri hjemom mellom løpene.

Siden offeret med å være borte fra familie og venner er så stort, tror Randall det gjør det enklere for amerikanerne å ha det riktige fokuset i hver eneste konkurranse.

Les også

Sundby utfordrer vedtatt sannhet i norsk idrett: – Man vet aldri

Jessica Diggins og Kikkan Randall tok medaljene bak Maiken Caspersen Falla under VM-sprinten i Lahti sist vinter. Terje Pedersen, NTB scanpix

Best å slå de norske

Bjornsen forklarer fremgangen de siste årene med hardt arbeid over mange år som nå endelig betaler seg for flere.

I tillegg har de brukt mye tid på å fortelle om satsingen hjemme, noe som har gjort at gruppen med støttespillere blir stadig større.

Dermed har de mer penger å legge ned i utstyr og smurning.

Det blir likevel meningsløst å sammenligne budsjettet med Norges Skiforbunds pengesekk.

– De beste dagene er når vi slår de norske. Langrenn er en del av kulturen deres og de har alltid gjort det bra, sier Bjornsen om de norske løperne.

Sadie Bjornsen gikk seg inn på tredjeplassen under klassiskløper i Lenzerheide. Jon Olav Nesvold, Bildbyrån

Én amerikansk OL-medalje

Etternavnet røper et slektstre med røtter i Norge, og 28-åringen mener at det dermed renner langrennsblod i årene hennes.

Forbildet da hun vokste opp, var imidlertid Randall. Å se en amerikaner slå resten av verden i sporten hun selv hadde drevet med siden barndommen, var inspirerende.

Sist vinter tok hun selv VM-bronse sammen med Diggins i lagsprint.

Fire år tidligere ble Diggins og Randall verdensmestere sammen.

Bill Coch er imidlertid den eneste amerikaneren med OL-medalje i langrenn.

Nå håper dagens landslag at de skal klare å følge opp sølvet fra tremilen i 1976.

Jessica Diggins og Kikkan Randall ble verdensmestere på lagsprinten i 2013. Giampiero Sposito, Reuters

Først skal imidlertid Tour de ski fullføres med stil. Diggins og Bjornsen ser ikke mørkt på å klatre opp den beryktede monsterbakken igjen.

Randall måtte gi seg tidlig i touren, men lagvenninnene er klare for å gi sitt aller beste på lørdagens fellesstart og opp monsterbakken søndag.

– Da jeg så løypeprofilen første gang tenkte jeg det var en spøk. Det er så bratt! Men vi er klare for alle utfordringer, smiler Diggins.

Det amerikanske langrennsslaget pleier å være det.

Publisert: