- Vi visste det var alvorlig, men jeg ville ikke skremme mamma

2015 har nok vært mitt beste år, sier Mats Zuccarello. 2015 kunne også være året der alt tok slutt.

Publisert Publisert

Mats Zuccarello trives i sin nye hjemby, men det blir lite tid til å nyte verdensmetropolens mange muligheter. Foto: Pontus Höök

  • Espen Hansen
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

NEW YORK: En norsk adventstjerne lyser svakt ut mot 13th Street. En norsk hockeystjerne lyser sterkt over hele New York.

BEGRUNNELSEN:

Les også

Derfor vinner Zucca Aftenpostens Gullmedalje

Kjæresten Nina har reist hjem til jul, men sørget for å sette leiligheten i festmodus før hun dro. En adventstjerne og et lite juletre med flere pakker under. Mats Zuccarello gruer seg ikke for å være alene julaften.

— Jeg er blitt vant til det, og det var mye verre å være alene julaften da jeg var i Russland, forteller han.

  • Jansrud ville fike til Lance Armstrong

Det blir en god jul. Etter en tung tid satte nordmannen inn vinnermålet på overtid mot Anaheim natt til onsdag. Dermed kan Rangers-fansen gå inn i høytiden med hevet hode.

Se scoringen i vinduet over.

Zuccarellos leilighet ligger like ved Chelsea Market og en kjapp spasertur fra legendariske Chelsea Hotel. Mange kjenner navnet fra sangen der Leonard Cohens hyller sitt korte og intense forhold til Janis Joplin, og som har vært et yndet sted for kunstnere i årtier.

Business, ikke sentimentalitet

Mats Zuccarello er en kunstner på isen, men det var hverken Cohen, Joplin, Bob Dylan eller andre musikere som inspirerte ham til å flytte til området. Det var lagkameraten Carl Hagelin som bodde i det samme leilighetskomplekset. Men før Zuccarello hadde flyttet inn, var hans svenske venn byttet bort til et lag på vestkysten av USA. NHL er business, ikke sentimentalitet.

Tårer og følelser var det i massevis da Hagelin besøkte sin norske venn på sykehuset et par dager etter at den svarte gummiskiva hadde truffet så forkjært.

Det var sluttspillkamp på hjemmebane mot Pittsburgh Penguins, og Zuccarellos Rangers sikret seg avansement. Men det var et skår i gleden. Ingen på tribunen skjønte helt alvoret denne aprilkvelden i "The Big Apple".

Skuddet fra lagkameraten Ryan McDonagh var ikke spesielt hardt, men traff tinningen med brudd på hodeskallen og hjerneblødning som resultat. Hagelin og to andre lagkamerater måtte ut gå på gangen for å gråte for ikke å vise Zuccarello hvor sterkt det var å se ham ligge der.

Tenkte klart

— Til å begynne med var det skremmende, og samtidig veldig frustrerende. Da jeg kom i garderoben tenkte jeg klart, men var ikke i stand til å si noe som helst. Ikke hvor det var vondt eller noe. Jeg mistet taleevnen og kunne heller ikke røre meg. Etter å ha vært gjennom masse undersøkelser på sykehuset, fikk jeg sendt hjem en melding til mutter’n om at det ikke var så farlig, og at hun ikke trengte å komme. Jeg var sikkert ute om et par dager. Vi visste da at det var ganske alvorlig, men jeg ville ikke skremme henne. Men meldinga hjalp ikke så mye. Hun kom med første fly.

- Når fikk du beskjed om at det ville gå bra?

— Kanskje etter en dag eller noe. Jeg hadde en blødning i hjernen, men da legene så at den ikke ble større, kunne de gi meg beskjed: Det kommer til å ta tid, men du blir frisk igjen.

- Hvordan kjempet du deg tilbake?

— Det var mye hvile. Det tok tre uker før jeg kunne ta en gåtur. Jeg måtte spise fet mat for at hjernen skulle få fett slik at den kunne jobbe bedre. Jeg fikk streng beskjed om å holde meg i ro i flere måneder, men jeg pusha det litt selv for å komme meg på is igjen. Det viktigste var bare å bli frisk og vite at jeg kunne spille denne sesongen også.

- Når følte du at det virkelig løsnet igjen?

— Det tok meg til sent på sommeren før jeg kunne prate uten å være usikker. Jeg misser litt på ord ennå, på uttalelser. Jeg skulle nok gått mer til snakketerapeuten, men det er så kjedelig at jeg heller får snakke som jeg gjør nå.

Balanestrøbbel

- Har du andre plager etter uhellet?

Når jeg går hender det jeg stumper litt med høyrefoten, men det plager meg ikke på isen. Ellers er jeg helt fin.

- Det kunne virke som om du var bedre enn noensinne da du kom tilbake fra skaden. Følte du det slik selv?

— I starten ville jeg vise alle at jeg ikke var blitt noe dårligere. Det var mye: ”Kommer dette til å hemme deg? Hvordan skal du klare å komme tilbake?” Jeg ville mye til å begynne med og var veldig bra. Etter en stund dalte formen noe, og det tror jeg var helt naturlig. Men nå føler jeg at jeg er på vei tilbake igjen.

- Hvordan vil du selv beskrive 2015?

— Det har kanskje vært det beste året mitt. Fra etter jul i fjor var jeg en av lagets beste poengmessig. Jeg fikk en ny kontrakt jeg var veldig fornøyd med som gjør at jeg kan være i Rangers i forhåpentlig fire år til. Så fikk jeg skaden, men skader har alle opplevd. Deretter fikk jeg æren av å dra til Tanzania med Right To Play. Den nye sesongen startet også veldig bra. Jeg må vel egentlig si at det har vært et kanonår.

Zucca topper poengligaen i New York Rangers. Her etter å ha scoret hattrick mot Toronto Maple Leafs i Madison Square Garden. Foto: Vincent Carchietta, Reuters/NTB Scanpix

— Er bare en leken unge - Du samler inn penger til veldedighet og Right to Play. Hva gir det deg?

— Jeg har aldri vært superseriøs når det gjelder trening. Jeg har alltid lekt og hatt det gøy. Om jeg hadde vært superseriøs fra dag én tror jeg ikke jeg hadde vært der jeg er i dag. Det har sikkert vært utrolig irriterende for mange trenere, men det har vært viktig for meg å leke. Det er jo det Right to Play står for, å få en utdannelse gjennom det å ha det gøy. Jeg er bare en leken unge ennå, og det er litt surrealistisk at ikke alle barn kan få lov til å leke. De utdanner også lærere, og spesielt i de landene er man avhengige av et godt skolesystem. Det er lett å droppe ut av skolen der, men jo mer gøy de har det på skolen, dess færre slutter. Jeg har alltid vært glad i barn og koste meg veldig da jeg var i Tanzania, se gleden deres selv om de har veldig lite. Her klager vi bare ipaden har dårlig med strøm, da blir det krise i heimen. Det er ikke det presset fra sosiale medier, ikke noe klespress. De hadde på seg en høyresko for å kunne spille fotball og var fornøyd med det.

- Kommer du til å fortsette med veldedighetskamper i Stavanger?

— De kampene gir meg masse energi. Første kamp etter skaden var i min egen All Star-kamp rundt sankthans. Jeg hadde vel ikke drillet noen i NHL med den farten jeg hadde der. Men det var allright å bare være der. Folk stiller opp på en helt unik måte, og det samles inn mye penger til Right to Play. Det kommer jeg til å fortsette med så lenge folk er interessert. Jeg håper alle nyter av det. Oilers har hjulpet til masse, og jeg er happy med hele opplegget.

Mamma viktigst

- Hvem har betydd mest for hockeykarrieren din?

— Mamma. Vi bodde sammen bare hun og jeg til jeg var åtte-ni. Det var hun som kjørte meg frem og tilbake i alle år. Det var viktig for mamma at jeg hadde det bra, og karrieremessig har jeg aldri følt noe press hjemmefra. Det har aldri vært noe mas om at jeg måtte være god. Hun visste jo at jeg likte å spille ishockey, og hun passet på at jeg kom meg dit. Det jeg ville, støttet hun meg i. Hadde jeg følt noe press, tror jeg kanskje jeg hadde sluttet tidligere. Det er vanskelig å bli god i noe dersom du ikke vil det innerst inne. Jeg tror det er mange talenter rundt omkring i verden som har gått tapt fordi det er så mange gærne foreldre der ute. Man blir møkk lei dersom man opplever presset hele tiden. Når du blir gammel nok til å ta egne avgjørelser, så er du bare lei og dropper ut. Det er sikkert noen som er blitt gode av å terpe-terpe-terpe allerede fra veldig ung alder, men det hadde ikke passet meg.

- Er det noen trenere som har betydd mye for deg?

— I Vålerenga hadde vi Frank Dahlstrøm (nå stefar), Sten Nicoliasen og Vidar Hoel som trenere. Om de var så fenomenale trenere vet jeg ikke, men de var gode menneskekjennere. Fra 1987-laget til Vålerenga er det mange som er aktive fremdeles og spiller på forskjellige nivåer. Hver dag på trening hadde vi konkurranser. Så det startet vel der. Jeg tok et steg videre da jeg kom til NTG, til Sergej Pusjkov og Robert Jonsson. De pusha meg litt. Jeg lærte å vokse opp, hvordan jeg skulle bli en idrettsutøver. Jeg tror ikke jeg hadde løftet en vekt før jeg kom dit og fikk sjokk på den første treninga. Jeg sa til mamma at det her går ikke. Jeg fikk en wake up-call og lærte veldig mye på den tiden.

Trodde Sverige var toppen

- Hvilket forhold hadde du til NHL som liten?

— Jeg hadde Peter Forsberg som forbilde og kjøpte en video med laget hans Colorado Avalanche om da de vant Stanley Cup i 2001. Men jeg hadde aldri noen stor drøm eller tro på at jeg skulle havne her selv. Jeg følte at jeg virkelig hadde klart det store da jeg kom til Sverige, tenkte nå blir jeg rik selv om jeg nesten ikke tjente noe.

- Hva hadde du gjort dersom du ikke hadde valgt ishockeyen?

— Kanskje spilt i Real Madrid? Jeg var helt ok i fotball også. Nei, for å være seriøs tror jeg kanskje jeg ville blitt politi. Det har jeg lyst til ennå, dersom det er sjanse for det. Jeg vil gjerne prøve å hjelpe til. Jeg skal se på muligheten til å bli det når jeg legger opp.

En pris for laget

- Hvordan er det å være den første lagutøveren som får denne prisen?

— Man blir stolt, og det er fint å bli satt pris på. Jeg vet ikke om alle gutta bryr seg, men en slik pris må jeg jo dele med laget. Uten dem har man ingen sjanse til å vinne noe som helst. Egentlig er jeg ikke så veldig opptatt av individuelle priser. Det er trofeer vi lagspillere har lyst til å vinne.

- Du tjener mye. Har du folk som hjelper deg med å ta vare på pengene?

— Ja, det må man. Jeg var god på skolen, men ikke så god. Jeg prøver å ha kontroll, men jeg lar folk med utdannelse til slikt holde i det. Jeg har egentlig vært slik at jeg bruker det jeg har så fort det er mulig, og så ser vi hvor det ender. Så det er kanskje greit at andre tar seg av det.

Ingen New York-ekspert

- Du bor i et fint område av New York, har du mulighet til å bruke det?

VANEMENNESKE: Mats Zuccarello holder seg stort sett til den samme restauranten i New York. Foto: Pontus Höök

— Jeg kan bli gjenkjent av og til, men dette er New York City. Ikke det at jeg er en stjerne, men det finnes flere kjentfolk enn meg her. Jeg står ikke øverst på den stigen. Mange spør meg hvor man skal gå og spise og hva man bør gjøre i New York? Men jeg er en ganske kjedelig person som går på samme restaurant hele tiden. Jeg har et ganske tett program med mange kamper og treninger, så jeg får ikke gjort så mye selv. Den første tiden her var jeg på det som var av severdigheter, men nå synes jeg det er fint bare å kunne rusle rundt i området her og spise en lunsj eller en middag. - Du bor ikke langt fra Madison Square Garden. Kjører du bil til kampene?

— Kanskje på søndager når trafikken er rolig. Men ellers tar jeg T-banen. Det er bare et par stopp og tar meg åtte minutter fra jeg går ut døra her. Innimellom blir jeg kjent igjen på T-banen, jeg reiser i dress og er lett å få øye på. Vi skal være der minst to timer før kamp, og selv om mange av fansen også er tidlig ute, går det helt greit.

Utøvere å se opp til

- Er det noen utøvere i andre idretter som du ser opp til og respekterer spesielt mye?

— Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal. Vi trener sammen på Toppidrettssenteret om sommeren, og jeg ser måten de trener på. Samtidig er de superallrighte fyrer. Jeg hang mye sammen med Jansrud i sommer. Det kan se lett ut på TV, men å kjøre på lag av is i over 100 kilometer i timen er veldig imponerende. De har litt baller, de gutta der. Jeg vet ikke om du kan skrive akkurat det, men de har det.

- Hvor mye kontakt har du hjem til Norge under sesongen?

— Jeg prater med kompiser hver dag og med mamma og familie ofte. Jeg prater vel mer med mamma nå enn da jeg var hjemme.

- Har du fått fulgt med på TV-serien Iskrigerne?

— Ja, det er veldig kult. Seerne kommer tett innpå utøverne. Det skjer jo mye gøy i en hockeygarderobe også. Det er litt annerledes i Rangers. Det er litt mer business enn hjemme.

- Savner du kompisene dine når du ser episodene?

— Man skal ikke klage når man lever det livet jeg gjør, og jeg prater jo med dem på telefon nesten hver dag. Men man går jo glipp av noe, det å være sammen med sine beste venner.

- Ser du for deg at du skal spille i en norsk klubb igjen?

— Vi får se. Jeg er jo vokst opp i Vålerenga, men jeg har sagt at jeg skal komme tilbake til Frisk Asker. Jeg har lyst til å gi noe tilbake til Asker som ga meg en sjanse. Det var der jeg tok steget opp på A-laget. Kanskje ett år der og ett i Vålerenga. Det er så vanskelig å si. Forhåpentlig er det lenge til, forklarer Mats Zuccarello.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Smitteutbrudd blant ansatte på sykehjem i Bergen: – Jeg er bekymret

Fire ansatte har testet positivt for covid-19 på Fyllingsdalen sykehjem.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Dette må du vite om busstreiken

  2. «Vanligvis er dette oppførsel jeg ville irritert meg over, men nå er det nesten rørende»

  3. Gulen: Fant person i sjøen etter tre timers leting

  4. – Morsinstinktet fortalte meg at noe var galt

  5. – Ingvil Smines Tybring-Gjedde leverte et vitne­mål det står respekt av

  6. Da Dagfinn ikke kunne gå i begravelsen til tanten, skjønte han alvoret

  1. Ishockey
  2. Mats Zuccarello