- Vi har et kritthvitt landslag

Norge er klare for åttendedelsfinale i VM. Men Norges Fotballforbund erkjenner at det ikke har lykkes med integreringen av minoritetsjenter.

Her er det norske laget som startet mot Elfenbenskysten mandag: Bak f.v.: Lisa-Marie Karlseng Utland, keeper Ingrid Hjelmseth, Maria Thorisdottir, Marita Skammelsrud Lund, Solveig Gulbrandsen. Foran f.v.: Lene Mykjåland, Ada Stolsmo Hegerberg, Kristine Minde, Ingrid Schjelderup, Elise Thorsnes og Emilie Bosshard Haavi Berit Roald / NTB scanpix

Moncton/Oslo: Ja, vi elsker dette landet.

11 kvinner står med stolt og rak rygg og synger til den 152 år gamle melodien.

Felles for alle: De er de utvalgte til å forsvare nasjonens ære i verdensmesterskapet i fotball. Og de er alle etnisk norske.

Les også

«Jeg har aldri følt meg så fin som med den drakta på»

Mens herrelandslagets trener Per-Mathias Høgmo hadde med seg seks spillere med minoritetsbakgrunn i sin siste 26-mannstropp, har Even Pellerud ingen. Det lille snevet av internasjonale gener har Maria Thorisdottir fra sin islandske far (Thorir Hergeirsson, landslagssjef i håndball, red.anm.,).

– Vi har et kritthvitt kvinnelandslag, og et mye mer fargerikt herrelandslag. Vi må erkjenne at vi ikke har lykkes på samme måte som hos guttene, sier Henrik Lunde i Norges Fotballforbund.

Seks år siden sist

Han har ansvaret for integreringsarbeidet i landets største breddeidrett. Fotballen har de siste tiårene etablert seg også som jenteidrett. På guttesiden er det etniske mangfoldet stort. Med jevne mellomrom slår gutter med utenlandsk bakgrunn gjennom i eliteserien og på landslaget.

Les også

Enkel norsk seier i svak VM-forestilling

Årets VM-tropp lyver imidlertid ikke. Minoritetsjentene er fraværende i toppen av norsk kvinnefotball. De er også i kraftig mindretall nedover i årsklassene.

– Det er gjort lite forskning eller utredninger på temaet, jeg skulle gjerne hatt noen knallgode tall på det. Vi gjorde noen undersøkelser for noen år siden. 19 prosent av minoritetsjentene spiller fotball, det er mye lavere enn hos majoritetsjentene, sier Lunde.

(Saken fortsetter under grafikken)

31. januar 2009 spilte Nasra Abdullah én omgang for Norge mot Sverige på Marbella sammen med fire av spillerne fra årets VM-tropp.

Hun har 40 kamper for de norske ungdomslandslagene, men omgangen mot svenskene er også den eneste en jente med minoritetsbakgrunn har på fotballens flaggskip i Norge. I fjor la hun opp etter en årrekke i norsk toppfotball.

– Jeg har vært med på mye og følte meg ferdig, men livet går videre uten fotballen, sier Abdullah.

Hun har tidligere pekt på minoritetsjenters gode resultater på skolebenken, og peker fortsatt på det som en mulig årsak.

– Jenter ønsker kanskje å prioritere utdanningen fremfor fotball, sier hun.

Les VGs sak om Nasra Abdullah her:

– Ikke skyld på islam

Mange kan raskt peke på religion – og da spesielt islam – som hovedgrunnen til at minoritetsjentene er borte fra fotballen, men Henrik Lunde i fotballforbundet er usikker på om denne utfordringen er så stor som mange tror.

Han peker på at det er lov til å spille med hijab og at alle turneringer tilbyr mat uten svinekjøtt. Han mener snarere at jenter og fotball er en kulturell kode som må knekkes.

– Vi kan bare spekulere i andre årsaker. Fotball blir også dyrere og drive med, og det er stort sett guttene som kan bli proffe og tjene gode penger. Noen kan spørre seg hvorfor man da skal bruke penger på å få jenter til å spille fotball. Blant jentene med minoritetsbakgrunn er det mange flere som tar høyere utdanning enn hos gutter med minoritetsbakgrunn. Kanskje prioriterer de det? Det er nok ulike faktorer som kan spille en rolle, tror Lunde.

Det var ikke mange minoritetsjenter på denne selfien til Isabell Herlovsen da hun feiret scoring mot Thailand i VM GETTY IMAGES/AFP

Tidligere forskning, både fra norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i 2011 og i en rapport fra Kulturdepartementet i 2014, viser at jenter med minoritetsbakgrunn er sjeldnere med i idrettslag enn gutter med minoritetsbakgrunn.

  • Les NOVA-rapporten om ungdom og trening her.
  • Les jenterapporten til Kulturdepartementet her.

— Hele idrettsbevegelsen er preget av jenter med minoritetsbakgrunn tar liten plass. At det er få i damefotballen, er fordi det er betydelig færre jenter med minoritetsbakgrunn i idrett og som velger å satse, sier Mari Kristin Sisjord, professor i idrettssosiologi ved Norges idrettshøgskole.

Hun sier at mennene har en mer maskulin rolle, og at det i enkelte kulturer kan være mer naturlig for dem å drive med idrett. Den sterke posisjonen, med gode lønninger og profesjonelle spillere er også en mulig årsak til at herrefotballen i langt større grad tiltrekker seg personer med minoritetsbakgrunn.

— Det er ikke noen butikk i damefotballen. Det er ikke det helt store som det er hos herrene, sier professoren.

Les også

Espelund: - Hvorfor virker kvinnelige fotballspillere så truende på mange?

Tilbyr godt ungdomsmiljø

Henrik Lunde ser for seg hva en rollemodell med bakgrunn fra for eksempel Somalia kunne hatt å bety for minoritetsjentene som kan ha lyst til å spille fotball.

Han vet ikke om noen "quick fix" som kan løse utfordringen. Han tror den muntlige kommunikasjonen ofte er den beste, og at idrettsklubbene rett og slett må komme i prat med dem det gjelder. Han tror det er viktig at foreldrene føler seg trygge på at dette er sunne og gode aktiviteter.

– For mange er dette fremmed, da må vi forklare at det er trygt og rusfritt og med ordentlige voksne. Her er det helt greit å slippe av gårde ungene.

Lunde mener klubbenes oppdrag om å gi alle barn og unge et tilbud gjør at de må strekke seg lenger for å nå også minoritetsjentene. Én av klubbene som får skryt for arbeidet de legger ned, er Sportsforeningen Grei i Groruddalen i Oslo. På Ammerud skole, som er i deres nedslagsfelt, kan inntil 80 prosent av elevene ha minoritetsbakgrunn.

– Vi har hatt et kvinnefotballprosjekt i klubben, og ett av målene har vært å få med flere minoritetsjenter. Vi har fått en betydelig større andel nå enn for noen år siden, men det er fortsatt en vei å gå, sier Arild Nybakk, som er leder for kvinneavdelingen og sitter i fotballstyret.

Han forteller om flere konkrete tiltak for å nå ut til målgruppen. De er med på aktivitetsskoler, har ukentlige fotballøkter på Rødtvet skole og hver høst arrangerer de en stor jentefotballdag hvor de prøver å rekruttere jenter inn på lagene og få startet opp nye lag.

Hver søndag ettermiddag er det også åpent for jenter å bli med å spille organisert fotball, uten at de trenger å bli medlem av klubben.

– Vi prøver å få jenter med som instruktører og trenere, og da spesielt de med minoritetsbakgrunn. Vi ser at det har en veldig positiv effekt på de yngre spillerne når de får forbilder, sier Nybakk.

– En fantastisk inkluderingsarena

Idrettsplassen er blant de viktigste møtestedene i mange lokalsamfunn. Barn og unge møtes, men det er også et sted hvor foreldre treffes og sosialiseres. Det å få ta del i fellesskapet langs sidelinjen og dugnadsarbeidet som driver laget er også en måte å lære en viktig del av det norske samfunnet.

– Fotballen kan være en fantastisk inkluderingsarena. Vi må være bevisst og jobbe med det som kan være utestengingsmekanismer, sier Karen Espelund.

Hun har i over 30 år engasjert seg for å fremme jenter og kvinners interesser innen fotballen. Hun peker på at i andre deler av verden er idretten en del av skolesystemet, eller staten tar seg av det.

– Den delen med at man stiller som foreldretrener er det ikke alle som har en referanseramme til. Det å stå i kiosk, er imidlertid også en viktig inkluderingsarena. Mange klubber gjør en kjempejobb, men noen har fortsatt noe å gå på.

Et regjeringsutnevnt utvalg la i fjor frem rapporten "Kom igjen, jenter!" som tar for seg minoritetsjenters deltagelse i norsk idrett.

Utvalget slår fast at foreldrenes kunnskap om norsk idrett er avgjørende for at jentene skal få lov til å delta.

"Idrettens utfordring er derfor å kommunisere idrettens verdier og holdninger tydelig til foreldrene og på den måten gjøre idretten mer tilgjengelig for jentene. Mødre med minoritetsbakgrunn må engasjeres spesielt".