Denne søskentrioen er alle regjerende norgesmestere

Trener Morten Saksvik har aldri sett noe lignende.

Publisert Publisert

KICKBOKSING-TRIO: Søsknene Mariell, Raymond og Patrick Gaasand Straume. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

  • Benedicte Bakken

— Det er veldig interessant å se tre søsken som alle klarer seg på et såpass godt nivå alle tre. Det har jeg aldri vært vitne til tidligere, ikke på dette nivået. I tillegg så har de tre flotte personligheter, de er noen fine idrettsutøvere, forteller Saksvik når vi besøker søskentrioen under en treningsøkt i gymsalen på Fana Stadion.

Hva er det som gjør at tre søsken ender opp med kickboksing, og ikke minst, hva gjør at samtlige tre har hatt stor suksess?

Fra fotballbane til boksering

Alle tre startet med fotball. Men det tok ikke lang tid før fotballbanen måtte vike for bokseringen. Patrick var først ute og anbefalte kickboksing videre til lillebror Raymond. Raymond, som blir beskrevet av Patrick som en som var mer opptatt av å sitte hjemme på pc-en, fikk etter hvert beskjed av storebror om å bli mer aktiv.

KOMMENTAR:

Les også

Spar krokodilletårene dine, Cecilia!

— Det var en dag jeg kom hjem, og da hadde vi "the talk". Han satt spinkel og fokusert foran dataskjermen, og da så jeg faresignalene. Så da sa jeg til han at han kanskje skulle prøve kickboksing dersom han ikke syntes fotball var noe særlig, ler Patrick.

- Jeg er mer nervøs og spent når brødrene mine skal gå kamp, enn når jeg skal gå kamp selv, forteller Mariell. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Raymond trivdes raskt i kickboksingmiljøet og hadde et tydelig talent for sporten. Han ble etter hvert bedre og bedre og ble den som dro lasset videre.

Flere ganger ble lillesøster Mariell spurt om hun ville være med på trening, men Mariell som på denne tiden i hovedsak drev med korps, var ikke like giret på å gå i bokseringen. Korps viste seg etter hvert ikke å være Mariell sin greie, og omsider tok hun en helomvending og gikk i brødrenes fotspor.

De tre søsknene startet alle i Fana Kickboksingklubb og er fremdeles i den relativt unge klubben som ble etablert i 2003. I tillegg til å fokusere på sine egne karrierer, bidrar de også som trenere i klubben. Tanken på å skifte klubb er fraværende, og søskentrioen hyller treneren sin for det.

— Treneren vår Morten har vært en stor faktor i hvorfor vi holder på med dette. Når du først kommer innpå han, så er han mer enn bare sporten. Han er en god menneskekjenner og klarer å tilpasse seg hver enkelt utøver, forteller Patrick.

LES OGSÅ:

Les også

Brækhus hardt ut mot Norges Idrettsforbund: - De ønsker full kontroll på meg

— Det er viktig å ha litt frykt

Kickboksing er en fysisk tøff sport, og mamma Kari Dagrunn Gaasand innrømmer at det ikke alltid er like lett å være tilskuer når søskentrioen er i ringen. Hun kjenner det på pulsen, men har blitt mer trygg på sporten med årene.

— I starten kjente jeg verken sporten eller miljøet, og da var jeg ikke like trygg. Etter hvert som jeg er blitt kjent med miljøet, må jeg si at det er helt fantastisk. De har en fantastisk trener i Morten, og han har jo på en måte bidratt både sportslig og i oppdragelsen av ungene, og han har gjort det veldig bra på begge plan, forteller Kari som kun har varme ord å si om klubben.

Det er ikke bare mor som kjenner på nervene, søskentrioen legger heller ikke skjul på at nervene er til stede når det er kamp, men mener dette gjør dem bedre.

— Du kjenner av og til på frykten for å tape, men det blir gjort om til motivasjon. Jeg vil ikke si at du går inn i ringen og er livredd, det er du ikke, men jeg tror det er dumt ikke å ha litt frykt, forteller Raymond.

Raymond, som selv beskriver seg som sjenert og en som gjerne satt bakerst i klasserommet og håpet på ikke å bli ropt opp når det var høytlesning da han var yngre, mener at kickboksingen har bidratt positivt på selvtilliten, og at han har utviklet seg mye etter at han begynte med sporten.

— Det har vært en oppbygging av selvtilliten og selvfølelsen. For all del, jeg er ikke den som roper høyest nå heller, men jeg har ikke noe problem med å snakke med noen hvis noen snakker til meg, eller om jeg skal formidle noe videre, forteller Raymond.

Tett søskenbånd

De tre søsknene bruker mye tid sammen, både på trening, stevner og på fritiden. Selv tror de at kickboksingen har mye av æren for at de har et såpass nært forhold.

— Jeg er redd for at om det ikke hadde vært for sporten, så hadde vi ikke hatt et såpass nært forhold. Det handler om at vi har noen som er veldig nær oss personlig og som faktisk vet hva sporten dreier seg om og hva det går i, forteller Patrick.

Spørsmålet om hvor lenge de kommer til å holde på, synes de er vanskelig å svare på, og de innrømmer at det er blitt en stor del av livet deres.

— Jeg tror ikke det går an å bestemme seg for sånt, man må gi seg når det ikke er gøy lenger, og det ikke gir kroppen eller sinnet næring. Når det slutter å være givende, da bør man gi seg, konkluderer Patrick.

Neste mesterskap for søskentrioen blir NM 8.-10. april. Dette blir siste året lillesøster Mariell kan delta som junior, før hun går opp til senior, så hun går for gull både i NM og i junior-VM i august.

Vil vinne VM

— Hovedmålet er å stå på toppen av pallen i junior-VM. Men det er noe spesielt med NM også: Selv om jeg har en tittel allerede, så har du liksom uansett lyst på en ny og vise at du faktisk er best og på topp. Det er ikke nok bare å klare det en gang, føler jeg da, forteller Mariell.

Samtidig som søsknene støtter hverandre i tykt og tynt, legger de ikke skjul på at det blir litt konkurranse seg i mellom også.

— Vi vil jo ikke være noe verre, så det blir jo litt konkurranse. Men jeg går ikke og håper at min søster eller bror skal gjøre det dårlig om jeg selv gjør det dårlig, for å si det sånn, ler Raymond.

Mariell følger tett med når brødrene har kamp og innrømmer at hun ser opp til storebrødrene som også fungerer som trenere for henne.

— Jeg er mer nervøs og spent når brødrene mine skal gå kamp, enn når jeg skal gå kamp selv, forteller Mariell.

Publisert