«Hva er vitsen med Barcelona nå?»

KOMMENTAR: Barcelona i dag: En turistby med et passe godt fotballag.

Gjennom et liv som fotballinteressert har min største glede vært sviket. Jeg har snudd kappen etter vinden og holdt med det beste laget. En medgangssupporter av verste slag. En som fortjener patriotenes forakt.

Ja vel. Men jeg har unnet de beste å vinne og har skiftet favorittklubb fra år til år.

Med ett unntak: Siden Pep Guardiola ble Barcelona-trener har jeg konsekvent holdt på Barca som mitt lag, fordi Guardiola løftet fotballen fra morsom til eventyrlig, fra håndverk til mesterskap.

Sjanseløse

Men under Granada - Barcelona i helgen spurte jeg meg selv: «Gidder jeg dette?».

Når vi tenker oss om, er ikke Barcelona for tiden noe mer enn et godt fotballag. Dem er det mange av, takket være den kvalitetsmessige revolusjon som Barcelona har drevet frem. Så da kan jeg vel like gjerne se Manchester City eller PSG, siden det er de som nå ligner mest på det jeg elsker.

At Barcelona ikke lenger har samme egenverdi, har vi fått se under Messis skadefravær denne høsten. De utkjemper sine dueller, tar sine løpeturer, triller sin ball og er som de andre bra lagene, men ikke på Barca-nivå.

Det som skulle redde dem mot Granada, var å sette inn 16-åringen Ansu Fati og en fortsatt skadehemmet Messi i pausen. Men de var fortsatt ikke i nærheten av seg selv. Egentlig sjanseløse. Mot Granada.

Hva tenker Guardiola nå?

Pep Guardiola ble trener for Barcelona i 2008. Det startet noe som ikke bare ga forbløffende opplevelser for Barca-fansen, men som løftet fotballspillet til et nytt nivå. Raskere, mer kreativt, mer teknisk, mer sjanseskapende, mer underholdende enn noe vi hadde sett.

Guardiola flettet gammel kunnskap sammen med egne ideer til en helhet som var bortimot uslåelig, dessuten enestående underholdende.

Hva tenker Guardiola nå, mon tro? Det han ser, er et Barcelona-lag uten den overordnede orden som skal være Barca, uten den kvaliteten vi har vent oss til.

Så kan vi si at det er ventet. Guardiola-nivået var egentlig umulig å holde. Et fotballag med slike ambisjoner må stelles og stulles med, det må lukes og pirkes, utrettelig. En vanlig god trener holder ikke.

Arrogant og fantasiløs

Under den nåværende, Ernesto Valverde, er det lite igjen av det som var Barcelonas identitet. Laget har flatet ut, det ligner på andre. Og taper mye.

I slike tider blir også trenerens (manglende) utstråling et reelt problem. Valverde fikk nok jobben på grunn av sine meritter, men fremstår som en arrogant, fantasiløs lagleder som ikke klarer å disponere spillerne ut fra en forståelig logikk. Folk ser på hverandre og lurer.

En ordinær trener? Da får han et ordinært lag også.

Nå får kjærligheten til Barcelona heller ligge på vent så lenge. Kanskje bare noen uker – til Messi er i toppform igjen. Han har løftet hele laget før.

I mellomtiden er Barcelona en fascinerende turistby med et ganske godt fotballag, det får holde.