«Klubben som driver så utmerket med kvinnelaget, de yngre lagene og de sosiale tiltakene, har et herrelag som ikke ser ut til å komme videre»

KOMMENTAR: Det skulle ikke mer til enn en uforskammet gamletrener før Vålerenga ble noe å prate om igjen.

Det morsomste for Vålerenga-folket ville nok vært å bli omtalt på grunn av god fotball, som Bodø/Glimt, Molde eller Rosenborg.

Men denne uken har klubben i hvert fall vært i skuddet igjen. Det sørget forrige trener, Kjetil Rekdal, for da han blåste ut en tirade som gikk rett i ørene på alle som steller med Vålerengas A-lag nå:

Klubben mangler sjel, laget og klubben står stille, spillere kommer og går uten at klubben har noen plan, laget mangler identitet.

Omtrent slik husker vi det fra Eurosport-studioet fra søndag kveld.

• FÅTT MED DEG DENNE? Vålerenga ledet til pause. Så raknet det.

Godt sagt, muligens. For dette har vel Rekdal greie på.

Men det kunne også ha vært en nøyaktig karakteristikk av Vålerenga slik det artet seg i Rekdals andre periode som VIF-sjef – helt til Ronny Deila tok over laget utover høsten 2016.

Rekdal ble sportssjef, inntil han gled ut i februar 2017.

Hvorfor ikke?

Klokskapen i utbruddet får Rekdal gruble over selv.

Vi andre må få lure på hvorfor de aldri kommer videre, der oppe på Valle. Denne klubben som driver så utmerket med kvinnelaget, de yngre lagene og de sosiale tiltakene, har et herrelag som ikke ser ut til å komme videre.

Det er aldri en god grunn til å holde Vålerenga som favoritt. Så når kommentatorer rundt om i kanalene sa det var rundens store overraskelse at Haugesund slo Vålerenga, så må det ha vært med utgangspunkt i hva Vålerenga burde ha vært, ikke hva det er.

Det ville vært morsomt for oss alle om Vålerenga kunne blitt nevnt i samme diskusjon som Rosenborg og Molde når sesongslutt nærmer seg. Nå ser det ikke ut til å bli medalje i år heller.

Ronny Deila svarer høflig og gir inntrykk av å ha kontroll på en utvikling som skritt for skritt skal gi Oslo et topplag. Som om et fotballag er et maskineri der en ingeniør skrur og skrur til alt fungerer perfekt, bare han får tid på seg.

Etter sølvet i 2010 (bak Rosenborg) er plasseringene 7, 8, 11, 6, 7, 10, 8 og 6.

Nå ligger klubben på 6.-plass. Dette er tall som ville ha gledet klubber som Mjøndalen og Lillestrøm, men for Oslos beste klubb er det enda en bortkastet sesong. Det viser publikumstallet også.

Ikke akkurat høye mål

I november i fjor lovte Deila at laget skulle bli blant de fire beste i år. Det kan jo skje, men er lite trolig.

Men denne ukes omstendigheter bør ha bidratt til å samle trenere og spillere foran de neste kampene – mot Bodø/Glimt (b) og Rosenborg (h). Lett, nei, men kanskje akkurat det som trengs nå. Hvis det går bra.

Som i tidligere sesonger har Vålerenga levert gode kamper, så gode at det har vært mulig å nevne dem som medaljekandidater. Så har det sprukket. Trener Deila tror spillerne blir nervøse av å nærme seg medaljer.

Men så problematisk skal det ikke være å drive idrett. Å tåle suksess kan i hvert fall ikke være det vanskeligste.

– Vi har knalltro på det vi driver med, og vi er på et helt annet sted enn da Rekdal sluttet, er Deilas svar på bakholdsangrepet søndag kveld.

Men egentlig er det vel slik at Rekdals beskrivelse av Vålerenga passer både på hans eget og Deilas lag.