«Han slet alene, Sjur Røthe. Men da han vant, delte han det med alle.»

KOMMENTAR: Fantastisk skiløper. Enda større idrettsmann.

Publisert:

TAKKNEMLIG: Sjur Røthe takket smørere, trenere og lagkamerater etter karrierens høydepunkt. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Først takket han smørerne for fantastiske ski. Så takket han langrennstreneren Eirik Myhr Nossum. Han avsluttet med å takke sine lagkamerater – selv dem som ikke engang er kommet ned til VM-byen Seefeld ennå.

Ikke i et eneste sekund benyttet Sjur Røthe anledningen til å la gullglansen skinne på seg selv. Han konstaterte bare kort at det lå mye og hard trening bak.

Det er det mest imponerende seiersintervjuet jeg noen gang har sett.

Det intervjuet fortalte en del om mannen som lørdag tok sitt første individuelle mesterskapsgull i en alder av 30 år. Det forteller også hvorfor landslagstrener Nossum brøt sammen i krampegråt da Røthe-gullet var et faktum.

SEIERSSMIL: De to på flankene var ikke like høyt oppe, men Sjur Røthe kostet på seg et smil etter sitt første individuelle mesterskapsgull. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Mens hovedpersonen nøyde seg med et halvbredt smil. Og en takketale til alle andre enn seg selv.

For Sjur Røthe er en mann som for lengst har innsett at det er jorden, og ikke først og fremst ham selv, som går i bane rundt solen. Jo da, han flyr med ski på bena.

Men utenom skiløypen står han støtt. Det gjorde han også i perioden i fjor da smertene ble vanskelige å holde ut. Han belemret ikke sine omgivelser med sin personlige krise. Han led av en form for Bekhterevs sykdom – en revmatismelidelse – men visste ikke hva som var galt med kroppen. Han visste bare at det var så vondt i rygg og hofte at dette snart ikke gikk mer. Da fikk han heller legge opp.

Til alt hell fant legene ut av sykdommen. Og ga ham medisiner.

Hvilken lykke han da må ha følt da han kikket seg til siden og konstaterte at han hadde spurtslått Alexandr Bolsjunov og fullført langrennsversjonen av Lasarus-historien med å vinne VM-gull!

Det var forresten fullt fortjent. Røthe hang godt med på klassiskdelen. Da han fikk på seg skøyteskiene, kunne man se at her var formen prikket. Han danset i løypen og lot russeren dra. Til slutt, da Martin Johnsrud Sundby rykket opp sprintbakken, forholdt Røthe seg rolig.

GLADE: Steinar og Randi-Kirsten Røthe var på plass i Seefeld for å heie frem sønnen. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Han hadde det aldeles fint med at Sundby skulle rykke fra og vinne VM-gull. Han hadde ingen intensjon om å tette luken opp til lagkameraten. Det fikk Bolsjunov gjøre.

Hvilket han, dessverre for Sundby, gjorde.

Da fikk Røthe sin sjanse. Etter å ha forholdt seg kjølig kalkulerende over tre mil på ski, beseiret han russeren på slutten. Og innledet takkerunden sin.

Anders Pamer kommenterer i Bergens Tidende.

Dette verdensmesterskapet har blitt følelsesmessig berørende. Mari Eide tok en overraskende bronsemedalje noen måneder etter å ha mistet søsteren Ida på tragisk vis. Deretter sprutet tårene av Therese Johaug da hun utklasset samtlige og vant kvinnenes 15 kilometer etter alt hva hun har vært gjennom.

Og nå dette. En ydmyk mann fra Voss som trodde han måtte slutte med det morsomste han vet, men som i stedet vant karrierens desidert største seier. På en suveren måte.

Det er jo Golden Globe-manus, dette her.

Helt til vi blir minnet om hvor norsk, hvor rotfestet vestlandsk det er mulig å oppføre seg. Da Sjur Røthe bare takket absolutt alle andre for en bedrift han selv hadde stått for.

Det hadde ikke gått hjem i en amerikansk klissefilm.

Derfor er det all mulig grunn til å slepe Sjur Røthe frem i rampelyset. Som en enorm langrennsløper, men en langt mer imponerende sportsmann.

Publisert: