Skikongen har abdisert. Endelig kan vi heie på de andre.

OM LANGRENN: Norge har bare én Petter Northug. Men verdens beste herreløpere. Nå er den ørlille skyggen som har hengt over landslagsuttakene, borte.

Publisert:

Seieren på 50-kilometeren under ski-VM i Oslo i 2011 står som et høydepunkt for Petter Northug. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Robert Veiåker Johansen

I Petter Northugs ferske selvbiografi Min historie er de drysset som snøfnugg, anekdotene som forteller hvordan hjernen til den nå pensjonerte langrennsstjernen fungerer. Én av dem stikker seg ut. Den er fra mai 2014, som et klipp fra en klassisk fengselsfilm:

Robert Veiåker Johansen skriver om Petter Northug. Foto: Anette Karlsen

Northug våkner på en madrass dekket av plast. Han befinner seg i en trøndersk glattcelle. Noen har vært hensynsfull og lagt et pledd over ham.

Et normalt menneske kan ta de sterkeste minnene fra egen fylleangst og deretter gange med 100, for dette er «dagen derpå»-redsel i verdenstoppen.

Men Petter Northug er ikke «normal». «Normale» mennesker kan ikke skape den kollektive gleden, begeistringen, undringen, men også irritasjonen han skapte og gjenskapte i nesten et helt tiår.

Les også

Mannen som forandret skisporten

Les også

Slik fortalte Northug sine nærmeste om at det var slutt: «Det er også dem som har sagt at det er for tidlig. At jeg burde ventet og prøvd litt mer.»

Så da Northug åpnet øynene i en glattcelle etter at han nærmest demonterte en Audi A7 i beruset tilstand, gjorde han det som falt ham inn der og da: Han begynte å ta armhevinger. Da han ikke klarte flere, snudde han seg og startet på situps. Han holdt fortsatt på da døren til den lille cellen endelig ble låst opp, og han ble hentet ut for å svare på det store spørsmålet: «Hva i all verden tenkte du på? Promillekjøring?!».

Slik så Petter Northugs bil ut etter fyllekjøringen i mai 2014. Foto: Henrik Sungård, NTB scanpix

På toppen av verden

Petter Northug har alltid sett ut som han har gått på ski på instinkt, så kanskje fortalte instinktene hans allerede da: Dette er fælt, men det er også en slags gave. Dette er bunnen, men kanskje kan du bruke den til noe.

Ti måneder senere ble det delt ut seks herregull i ski-VM i Falun. Northug vant fire av dem.

Selvsagt gråt han, han har alltid tatt lett til tårene. Han gråt for fyllekjøringen, for familien han hadde skuffet, han gråt for seirene og for at han hadde reist seg igjen. Og muligens gråt han en skvett for at han igjen hadde fått kjenne på noe av det deiligste en toppidrettsutøver kan få kjenne på: dyrisk motivasjon.

Petter Northug i Trondheim onsdag. Da ga han beskjed om at han gir seg. Foto: Richard Sagen, Adresseavisen

For hva er en utøver, eller for den saks skyld, en arbeider som ikke vil noe? Medioker, alminnelig, ordinær, nummer 44 på resultatlisten blant 80 startende. Kanskje mer enn noen andre har Northug trengt det som har motivert ham, disiplinert ham og jaget ham både i våken og drømmende tilstand. Eksempler langt fremme i pannen: Den uforståelige vrakingen til OL i Torino i 2006. Det første OL-gullet. VM på hjemmebane. Å vise seg frem fra en annen side etter at en hel nasjon har fordømt fyllekjøringen din.

Petter Northug er vant med å stå øverst på pallen. Dette bildet er tatt i forbindelse med en serie i Adresseavisen i 2015. Foto: RICHARD SAGEN, Adresseavisen

Drømmen om ett løp til

Drivkraften denne gangen, tre år etter at han sist utrettet noe verdt å snakke høyt om i et skispor: Drømmen om ett løp til, på toppen én gang til, alle de andre bak seg – bare én gang til. Et siste møte med noe han elsket.

Men kroppen hans ville ikke det.

– Føler du at kroppen har sviktet deg? ble han spurt på tirsdagens følelsesladede farvel-pressekonferanse. Da han snakket om hvor mye moren, faren og de to brødrene hans har betydd for ham, måtte han ta lange pauser. Han pustet tungt, som om han var midt i et løp. Etter hvert ble øynene fuktige.

Les også

Finsk konkurrent om Northug: – Skiverdenen mister ikke noe

Les også

Dyrhaug: – En æra er over. Det er litt trist å tenke på

«Jeg hadde ikke trodd dette», nærmest hvisket den nygredde med tredagersskjegget til skiforbundets pressetalsdame ved siden av seg. «Ta den tiden du trenger», trøstet hun. Men selv i en slik situasjon, viste Petter Northug at frasparket i snakketøyet ennå fungerer. Om kroppen hadde sviktet ham?

Det ble litt følelser da Northug sa takk for seg under pressekonferansen i Trondheim. Foto: Richard Sagen, Adresseavisen

– Det blir feil av meg å si det, med den karrieren jeg har hatt, svarte han og smilte.

Det er lett å være sofa-ekspert og kreve resultater helg etter helg, år etter år, mesterskap etter mesterskap. Men psykologien i hvor vanskelig det er å toppe seg selv skal ikke undervurderes.

Les også

Gråtkvalt Northug legger opp: – Har vært et eventyr

I hvert fall ikke når det du allerede har opplevd er så nært det fullkomne som man kan komme: I 2011 vant Petter Northug øvelse etter øvelse i VM i Holmenkollen. Skisporene var perfekte. Selv om det var tåke, er det lett bare å huske sol og blå himmel. I skogen rundt løypene bodde 100.000 nordmenn der de fant en plass, i telt og trehytter, hule trestammer og ekornhi. De ville ham bare godt, alt de ønsket, var at han skulle triumfere, han hørte det i hver lyd og så det i hver bevegelse mens han gikk der, og kanskje visste han: Dette går ikke an å toppe.

Sveriges Daniel Rickardsson leder an foran Petter Northug forbi publikum på Frognerseteren for siste gang på 50-kilometeren i VM i Oslo i 2011. Northug vant. Foto: Erik Johansen, NTB scanpix

Verdens beste landslag?

«Petter Northug er omtrent like viktig for langrennssporten som snø», skrev en Twitter-bruker tirsdag. Norsk skisports tilværelse og liv uten Petter Northug startet egentlig etter verdensmesterskapet i Falun for tre år siden. Vi visste det bare ikke. Kort oppsummering av årene etter: Endeløse diskusjoner om avtaler, fasitløse krangler om laguttak, spede forsøk på å trene seg opp igjen, deretter rykk tilbake til start. Igjen og igjen.

– Det er sikkert noen som er glade. Det blir mindre styr med meg ute av systemet, erkjente hovedpersonen tirsdag.

Samtidig har en ny gjeng herreløpere fått gjøre det Northug så gjerne skulle ha fått til, nemlig å trene i fred. To ganger om dagen, dag etter dag, måned etter måned. Med tallerkener fulle av næring, lange blunder midt på dagen mellom øktene og massasje av såre muskler før leggetid i dobbeltsenger på trange tomannsrom. Så spartansk, systematisert og fritt for fornøyelser som bare et langrennsliv kan være.

– Jeg har kanskje aldri forklart hvor mye jeg har ofret for å bli best, sa Petter Northug om denne formen for liv.

Disse nye klasseløperne har sikkert skjønt lenge at Northug aldri kunne komme tilbake i toppen. De har sett ham trene, sett måten han har levd på og kanskje ikke sett sulten i øynene hans.

Nå er det slutt. Nå kan vi heie på de andre gode langrennsløperne. Foto: Richard Sagen, Adresseavisen

Arvtagerne er ikke like morsomme som ham. De gjør seg ikke nøyaktig like godt på reklameplakater som ham. De er ikke i stand til å egle opp svenskene som ham. De roper ikke «barneskirenn» og «kem e kongen?» i tide og utide heller. De spurter ikke som ham. De har ikke den samme X-faktoren som ham.

Men herrelaget som skal reise til VM i Seefeld i februar, klarer seg selvsagt helt fint uten Petter Northug. Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund beviste det i OL i Sør-Korea for ti måneder siden, uten at de blir så ofte gjenkjent på gaten av den grunn.

Finn Hågen Kroghs egenskaper som ankermann på stafetter, har vi sett. Hva Johannes Høsflot Klæbo kan, vet alle. Og hva med Emil Iversen? Comeback-løperen Sjur Røthe? Eller Martin Johnsrud Sundby, som igjen skal jage det individuelle gullet han ikke har?

Petter Northug før femmila i VM i Lahti i 2017. Han har lagkamerater det fint går an å få glede av fremover også. Som disse: Sjur Røthe (t.v.), Hans Christer Holund, Anders Gløersen. Bakerst til høyre Petter Northug og tidligere trener Tor Arne Hetland Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Det blir garantert moro.

Så får det bare være at det kanskje ikke blir like moro som da Petter Northug var på sitt drøyeste. Skiløpere som ham kommer det uansett bare én av hvert hundreår. Vi som ble født i samme hundreår, kan bare takke og bukke.

Publisert: