Fra en heroisk forsvarskamp i Trondheim overrasket Brann med god angrepsfotball og store sjanser mot serieleder Molde. Det var rett og slett forfriskende og nesten forførende fotball. Vi som fortsatt følger Brann fikk frem de gode og gamle følelsene for laget, de som varmer, de som får blodet til å bruse og hjerte til å banke.

Det var rett og slett en litt artig kamp, så oppmuntrende at jeg fikk lyst til å ringe desillusjonerte sofavenner og fortelle dem hva de gikk glipp av. Men så ville ikke ballen i mål denne gangen heller, og kampen ebbet ut i ingenting, eller 0–0 som det heter på fagspråket.

SJANSERIKT: Taijo Teniste hadde Branns kanskje største sjanse i kampen mot Molde forrige helg. Og de var det flere av enn på lenge.
Marit Hommedal, NTB scanpix

Og da har jeg egentlig ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg overbeviser ingen av de sinte og sure eks-supporterne med å si at Koomson glimtet til, eller at forsvaret var bunnsolid, eller at backene var farlig frempå, eller at Barmen holdte på å styre en heading i mål, eller at Berisha jobbet hardt, eller at vi fortsatt har verdens beste keeper i mål.

De bare håner meg og sier: «At du gidder».

Brann har spilt to kamper på rad der ord og setninger som «oppløftende», «positivt» og «noe å bygge videre på» går igjen. Og det er helt sant. Det har vært oppløftende, positivt og noe å bygge videre på. Brann har kommet ut av to vanskelige kamper på godkjent vis. Dette laget mangler bare litt på å bli det topplaget vi forventer at det skal være.

Bare tenk hvis Gilbert Koomson hadde satt volleyforsøket i mål mot Haugesund, tenk hvis Thomas Grøgaard hadde fått straffe mot Rosenborg, og tenk hvis skuddet til Teniste hadde truffet fem centimeter lavere mot Molde.

Her snakker vi om marginer og millimeter.

STAKK: Torgeir Børven forlot Brann i fjor, uten å sette særlig spor etter seg. Nå er han toppscorer i Eliteserien.
Ørjan Deisz (arkiv)

Eller gjør vi det? Hva hvis dette er toppnivået? Hva hvis Brann ikke kan bedre enn dette? Det kan også være sannheten. For det er ikke bare uflaks og marginer som gjør at Brann har sluttet å score mål, og samler poeng i sneglefart.

Det handler om en type angrepsfotball som motstanderen lett klarer å stoppe. Lars Arne Nilsens Brann er et balanseorientert lag. De tar ingen store risikoer. Kjernen i taktikken er trygghet, balanse, sikkerhet og struktur. Det kommer foran alt annet.

Det gjør Brann forutsigbare.

Først på dødballer, eller når en back har forvillet seg inn i boksen, kommer de store mulighetene. Spillere som kunne gjøre det uforutsigbare, de som kunne dra av en mann og skape et overtall, slike som Ludcinio Marengo, Daniel Braaten, Deyver Vega, Erik Huseklepp, Torgeir Børven og Kristoffer Larsen har for lengst forlatt skuten.

BRANNBLOGGER: Eduardo «Doddo» Andersen har gått på Stadion siden 70-tallet, og skriver om Brann for Bergens Tidende.
Bård Bøe (arkiv)

Branns nåværende spillere mangler ikke bare dribleferdigheter, de mangler også selvtillit. Det er kanskje ikke så rart med den statistikken Brann har denne høsten. Dessuten hjelper det ikke at gode prestasjoner ikke belønnes.

Thomas Grøgaard var en av Branns beste mot Rosenborg, kanskje Branns beste utespiller. Likevel bar det rett tilbake til benken i neste kamp. Daouda Bambas var i scoringsform før karantenen. I hans fravær har det blitt smått med mål. Likevel ble han vraket mot Molde.

Men tilbake igjen til det som var sannheten om kampen mot Molde, og det var at Brann var det beste laget. La oss minnes igjen at det var oppløftende, positivt og noe å bygge videre på, og la oss håpe at Lars Arne Nilsen neste gang tar en pokersjanse og satser på flere mann i angrep. Vi klarer ikke lenger målløse kamper og søvnløse netter.