Dette laget går inn i norgeshistorien som det pinligste noen gang

Det er nesten rart hvis man ikke klarer slå Brann, skriver Doddo.

Brann får så hatten passer av Doddo etter 0-4-tapet hjemme mot Sogndal søndag.
  • Doddo
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel

Brann slutter ikke med å overraske på negativt vis. Jeg har ikke oversikten på hvor mange enorme skuffelser Brann har bydd på de to siste årene, det eneste jeg vet er at de alltid har en ny i ermet.

Idet vi tror at bunnen er nådd, så synker de enda noen hakk lavere.

Det hele er ubegripelig. For det er ikke sånn at Brann bare har litt større ressurser enn sine konkurrenter i 1. divisjon, Brann er når det gjelder fasiliteter, publikumsstøtte og spillerlønninger så store at budsjettet deres ikke er sammenlignbart med noen av de andre klubbene.

Les også

Huseklepp: Unnskyld for hundrede gang!

Brann er en gigant, en elefant – helt til kampene starter, da blir de til en mus. En mus som vi gråter av, og som resten av landet lo seg skakke av. Ja, for de ler ikke lenger, latteren har forstummet. Selv for innbitte Brann-hatere er ikke dette morsomt lenger, selv for dem er dette bare et trist skue.

Motstanderlagene er alltid fra seg av glede når de vinner over Brann. Sogndal var også hoppende glade, men ikke forstår jeg hva den euforien kommer av. Det er ingenting å skryte av at man har tatt poeng mot Brann. Det klarer alle som løper bitte litt mer enn det mosjonistene oppe i Fjellveien gjør. Sensasjonfølelsen er for lengst borte. Det er ikke noe mesterstykke å slå Brann, det er nesten rart hvis man ikke gjør det.

Like greit å bli avkledd

Det er like greit at Brann ble avkledd slik de til de grader ble mot Sogndal. Nå vet vi med hundre prosent sikkerhet at de ikke er annet enn et middelmådig 1. divisjonslag. Dette laget – som nå går inn i Norgeshistorien som det aller pinligste og flaueste noen gang – har per dags dato ingenting i eliteserien å gjøre.

For det er ikke slik at vi kan peke på en spesifikk lagdel som ikke fungerer. Det er ingenting som fungerer, verken fremover eller bakover på banen. Det er like svakt uansett hvilken himmelretning vi snur oss mot.

Les også

Se Sogndal leke seg med Brann

Vi vet alle hvilke håpløse valg Brann har tatt de siste årene, hvor fullstendig hjelpeløse de har vært i overgangsmarkedet, og hvor latterlig og selvhøytidelige de har vært i mange sammenhenger, som for eksempel på årsmøtet, men hva i himmelens navn er det de har gjort på treningsfeltet? Er det ingen som har svettet, duellert eller stilt et minimum av krav om innsats til seg selv?

Hva er det spillerne har trodd? At dette er deres private klubb? At det ikke er så nøye? Har de ikke fått med seg at Brann er hele Bergens fanebærer?

Et lite råd til deg, Herr Nilsen

Brann er så veldig mye mer enn en fotballklubb, det er sjelen til en hel by.

Å være fredsmekler i Midtøsten må fortone seg som en lek sammenlignet med den jobben som Lars Arne Nilsen har foran seg. Det er så mye å gripe fatt at han neppe vet hvor han skal begynne.

Ideen hans med Karadas som en blanding av spiss og kant var for øvrig ikke god. Det skapte bare usikkerhet, dessuten vant ikke Karadas duellene han var satt til å vinne. Et lite råd til deg, Herr Nilsen: Dette laget tåler heller ikke eksperimenter. Rikard Norlings stadige skift av stil og spillere, har gjort alle involverte forvirret. Fra nå av bør du holde fast med en spillestil og aller helst én førsteellever. Spillerne må få trygge og faste relasjoner til hverandre.

På onsdag er det ny kamp. Alle bergensere som da holder seg hjemme har min fulle forståelse. Det er viktig å ta vare på den mentale helsen, og da er ikke Brann Stadion det rette stedet å oppsøke.

Publisert: