Det kryr av dem i herrefotballen, men blant damene er Ingrid alene

Holmlia er en talentfabrikk av de sjeldne. Ingrid Schjelderup skulle gjerne hatt med seg flere av jentene.

De mange profilene fra Holmlia har satt sitt preg på norsk fotball de siste årene. Kombo: NTB scanpix

APELDOORN: Da Aftenposten nylig kåret de 50 beste herrespillerne fra Oslo fotballkrets, var Holmlia klubben hvor klart flest hadde vokst opp. I vår var det holmlianere med minoritetsbakgrunn i Premier League, Serie A og på toppen av målscorerlisten i Norge.

Blant fotballdamene er det annerledes. Schjelderup er den eneste hvor grunnlaget ble lagt i skolegården og på løkka helt sør i hovedstaden.

– Alle vennene mine, gutter og jenter, spilte fotball. Det var det hverdagen besto i, sammen med håndball. Vi var konstant i aktivitet. Vi var en stor omgangskrets hvor det var mange som var ganske gode. Det var måten vi lekte på, sier midtbanespilleren.

Hun vet at hjemstedet har hatt et dårlig rykte i ordskiftet i Norge. Selv mener hun oppveksten var så trygg som den kulle bli, med bilfri vei til skole og trening og et veldig godt idrettsmiljø.

– Det var veldig åpent, vi var en sammensveiset gjeng, sier hun.

Det er på denne banen Holmlia-spillerne er blitt gode. Her i en juniorkamp mellom hjemmelaget og Kolbotn tidligere i år. Olav Olsen

Kritthvitt landslag

At det var mange gode spillere også blant jentene viser Norway Cup-seieren fra 2000. I motsetning til i dagens toppfotball, var det mange på laget med minoritetsbakgrunn.

– Vi tenkte aldri på hvilken farge de andre hadde på huden. Jeg har alltid vært opptatt av å vinne, så jeg ville alltid bare ha med de beste, hehe. Hvilken bakgrunn du hadde var aldri noe tema, forteller hun.

Aftenposten skrev i fjor høst om NOVA-rapporten som viste at bare én av fem minoritetsjenter i Oslo i alderen 13–19 år er med i organisert idrett. Tallet blant etnisk norske jenter var det dobbelte.

Blant guttene var forskjellen mellom minoritet og majoritet mye mindre (46% og 52 %).

I årets EM-tropp er sammensetningen lik den i Canada-VM for to år siden. Da skrev Aftenposten om det kritthvite landslaget.

Les også

Roper varsko om forskjellene mellom gutter og jenter: – Det blir et stadig større klasseskille

Adama Diomandé (bak t.v.) og Haitam Aleesami (to fra høyre bak) representerer Holmlia på herrelandslaget. Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Mange talenter som forsvant

Schjelderup sier veldig mange på laget hennes var gode. Hun er usikker på hvorfor det bare var hun som til slutt satset som toppspiller.

– For min del har det vært helt avgjørende at jeg har hatt en ekstremt sterk støtte hjemme fra foreldre og søsken. Jeg tror de fleste som når langt har det, for det krever et stort offer.

– Tror du det er den norske idrettskulturen som fortsatt sitter mer i ryggraden til etniske nordmenn?

– Det er vanskelig å si. Jeg tror minoritetsfamilier har en annen kultur, uten at jeg skal si så mye sikkert.

– Kunne minoritetsjentene nådd like langt som deg?

– Ja, det handlet om prioriteringer og valg man tok. Jeg var tydelig på at jeg ville satse.

Som 14-15-åring byttet Schjelderup derfor ut Holmlia-drakten med Kolbotns. For at kabalen skulle gå opp med skole og trening, var hun avhengig av at foreldrene kjørte.

Holmlia-tegnet som mange av ungdommene bruker for å vise hvor de kommer fra. Olav Olsen

Flyktningen som ble fotballspiller

En annen som gikk samme vei var Zaineb Al-Samarai. Hun kom til Norge som flyktning fra Irak. Som 13-åring ble fotballen en arena hvor hun ble en del av et større fellesskap.

– Hadde det ikke vært for idretten tror jeg ikke at jeg hadde turt å ta den plassen som jeg tar nå. Det ga meg mestringsfølelse og et nettverk. Idretten formet meg til den jeg er nå, sier Al-Samarai, som ved høstens valg er på det som ser ut som en sikker stortingsplass for Oslo Arbeiderparti.

Hun mener det norske samfunnet taper hvis vi får en idrettspolitikk og – modell hvor noen blir stengt utenfor.

Les også

Fotballrevolusjonen Norge ikke er med på: – Det er egentlig hårreisende

Zaineb Al-Samarai brukte fotballen som sin inkluderingsarena da hun kom til Norge som flyktning. Privat

– Jeg ser det koster 15.000 å være med på juniorlaget til Stabæk. Jeg hadde ikke foreldre som kunne betalt det, da kunne ikke jeg drevet med idrett.

Det var først da hun gikk til Kolbotn at hun forsto at det flerkulturelle laget på Holmlia ikke var normalen i norsk fotball.

– Vi skjønte jo ikke at det var rart og annerledes, vi gikk vi jo sammen på skolen og fritiden hele tiden. Da jeg gikk til Kolbotn var det ikke så mange som lignet på meg.

– Det er når du kommer utenfor Holmlia at du skjønner hvor spesielt stedet er, på en positiv måte.

Tjente bedre på Meny

Flere kneskader gjorde at Al-Samarai droppet satsingen som 19-åring. Gulroten som lå i å bli god var ikke stor nok som ung i kvinnefotballen.

Det kostet for mye mentalt hele tiden å måtte kjempe seg tilbake fra skader.

– Jeg tjente mer på å være deltidsansatt på Meny enn jeg ville gjort i fotballen, sier hun.
Selv om hun trente like mye, eller mer enn guttene, følte hun at det ikke ville hjelpe.

Nå er først og fremst Holmlia en breddeklubb, hvor de er opptatt av samfunnsansvaret og det å få med begge kjønn. En måte å sikre det på er at flere i Al-Samarais generasjon blir med som frivillige og ledere.

Det gjør at minoritetsjentene får forbilder de kan se opp til og følge etter.

– Som styreleder var jeg minoritet tre ganger innen idretten. Jeg var ung, jeg var kvinne og jeg hadde minoritetsbakgrunn.

Ingrid Schjelderup har startet begge kampene så langt i EM. Roald, Berit / NTB scanpix

Proff i Sverige

Holmlia-duoen spilte sammen på kretslaget og ble tatt ut til det såkalte Solskjær-akademiet, som samlet talent fra hele landet.

Mens Al-Samarai ga seg, dro Schjelderup til Linköping i nabolandet. Etter et par år i Toppserien igjen i Vålerenga og Stabæk, reiste hun før 2016-sesongen tilbake til Sverige og Eskilstuna.

Der tjener 29-åringen nok som heltidsspiller til å kunne leve av idretten.

– Det gjør at du kan trene mer, og klubben kan sette høyere krav til spillere og trenere. Det gjør at man presterer bedre og blir et bedre lag. Du kan jobbe mer med detaljer, sier Schjelderup.

Det gjenstår å se om flere Holmlia-jenter følger etter i hennes fotspor.