Det beundringsverdige ligger i den voksne holdningen, viljen til å stå sammen, evnen til å ta ut akkurat det nødvendige.

Slik har Sverige gang på gang fikset billett til EM- og VM-sluttspill like før stengetid, mens Norge har gjort det motsatte, rotet seg bort mot slutten.

Ola Bernhus er kommentator i Aftenposten.
Vegard Grøtt

Men elske? Selv om svenske enkeltspillere – ja, det er nok mest Zlatan vi tenker på – har gjort noe ekstra noen ganger, så er det jevnheten og kontinuiteten som har preget det svenske fotballandslaget.

Alltid solid

Helt siden Georg «Åby» Ericson sluttet som landslagstrener for 40 år siden og linjen ble lagt, har ideene og metodene vært de samme.

Konsentrert forsvarsspill, 4-4-2, ensartet pasningsmønster, hardt arbeid, ganske få målsjanser – ikke i Georg Ericsons ånd, men etter de ideer blant andre Sven Göran Eriksson lanserte den gangen, han fikk sitt gjennombrudd som fotballtrener.

Den siste beskrivelsen stammer fra Håkan Ericson, som ganske riktig er sønnen av Georg, og som var trener for det svenske U21-landslaget som vant EM i 2015.

Det svenske laget kommer til Norge med én seier på én kamp i EM-kvalifiseringen.
JOEL MARKLUND / BILDBYRÅN

Ericson er litt lei seg. Ikke bare fordi han ikke fikk jobben da Erik Hamrén gikk av som landslagstrener i 2016, men fordi han mener svensk fotball har gått glipp av en mulighet til å bli noe mer enn en deltager i sluttspill.

I et intervju med Sportbladet sier han at 2015-laget kunne vært stammen i et fremtidig landslag. Han mente – og mener – at det er mulig også for svensker å spille en teknisk og variert angrepsfotball, på linje med de nasjoner som er best i dag.

Hans meninger var ikke de rette. Uten at han hørte noe mer om jobben «alle» trodde han skulle få, ble Janne Andersson ansatt.

Janne Andersson etter kampen mot Romania i helgen.
SIMON HASTEGÅRD / BILDBYRÅN

Lang rekke gode resultater

Det er ikke sikkert det var feil. Selv om noen hånet svenskene for kjedelig fotball under VM i fjor, så var kvartfinalen en bragd.

Og i hele den nevnte 40-årsperioden har Sverige alltid vært å regne med. Ingen lag i verden har kunnet ta lett på en kamp mot de svenske krigerne.

Men tirsdag? Sverige slo Romania lørdag, men var ikke bedre enn at Norge kan gå for seier. Kanskje med motsatt opplegg som mot Spania, kanskje med et høyt og ambisiøst press fra avspark denne gangen?

Robin Quaison og Kristoffer Olsson jubler for 1–0 mot Romania.
MATHILDA AHLBERG / BILDBYRÅN

Lars Lagerbäck, mer rutinert enn nesten alle, må finne det taktiske svaret. I mellomtiden har han benyttet anledningen til å bygge lagånd ved å utrope en felles uvenn, pressen.

Vi kan spørre om spillerne til Lagerbäck virkelig er så skjøre at de ikke tåler å få en dårlig børskarakter etter en kamp, men både han og vi får heller tenke på kampen.

De ville ikke

Det bør Janne Andersson også gjøre, men han har fått et svare strev med å forklare hvorfor navngjetne spillere som Viktor Nilsson-Lindelöf og Emil Forsberg ikke er med til Oslo.

Protesterer begge mot treneren (som den usympatiske pressen antyder), eller er det naturlig slitasje og trøtthet som ligger bak?

Emil Forsberg tas av banen mot Romania. Det skal ha skapt bråk i den svenske leiren.
SIMON HASTEGÅRD / BILDBYRÅN

Men som vi har lært gjennom mange år, det spiller liten rolle hvem Sverige stiller med.

Hver av spillerne vil løpe og kjempe og rive og slite, samtidig som de med iskald kløkt vet å gjøre akkurat nok til å få det ønskede resultat.

Et resultat som i så fall gir Norge en dyster start på EM-kvalifiseringen.