Søndag er det 10 år siden gullet kom hem – og forsvant

BLOGG: Av og til har jeg spurt meg selv: Var det verd det? Var gullet verd all motgangen som skulle komme de neste årene?, skriver Doddo.

Publisert Publisert

Brann feirer seriegullet på Brann stadion. Foto: Hommedal, Marit / SCANPIX

  • Eduardo «doddo» Andersen
iconDenne artikkelen er over to år gammel

På søndag er det akkurat ti år siden Brann ble seriemestere. Da Viking vant over Stabæk 22. Oktober 2007 var det klart at ingen kunne innhente forspranget som Brann hadde på sine konkurrenter. Det utløste jubelscener i de bergenske gater som jeg aldri har sett verken før eller siden. Den var spontan, hemningsløs og full av kjærlighet. Mirakelet var et faktum. Det hadde gått så lang tid siden det forrige seriemesterskapet at et Brann-gull lignet en umulighet.

Veien frem til gullet var lengre enn lang.

Les også

Nilsen lover et mer offensivt Brann mot Rosenborg

Men så skjedde det altså. Å, hvilken enorm gledesutløsning det var. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Utvilsomt en av de største dagene i mitt liv.

Det er en rekke faktorer som dro Brann i riktig retning. En av dem tror jeg handlet om dynamikken mellom treneren og kapteinen. Mons Ivar Mjelde var motivatoren og pedagogen, mens Martin Andresen var vinnerskallen og kunnskapsbasen. Mjelde var klok og ydmyk nok til å dra veksler på Andresens ideer om hvordan Brann burde spille. At forholdet mellom dem etter hvert surnet, hadde ingenting å si for resultatene. Begge hadde det samme mål: Gull til Brann.

Doddo blogger om seriegullet Brann vant for ti år siden. Foto: Fred Ivar Utsi KLEMETSEN

Kombinasjonen Mjelde og Andresen var viktig, men det er en suksessfaktor som står mer tydelig frem enn andre: Penger. Masse penger.

Da noen rike bergensere slo seg sammen og stiftet investeringsselskapet Hardball i 2004 ble plutselig Brann den mest attraktive klubben for norske fotballspillere. Hardball var villige til å finansiere gullet som hele byen lengtet seg gal etter. Det resulterte i at store navn som Bengt Sæternes, Hassan El Fakiri og Eirik Bakke plutselig befant seg i Bergen.

Jan Gunnar Solli (fra venstre), Azar Karadas og Kristjan Ørn Sigurdsson feirer seriegull i 2007. Foto: Hommedal, Marit / SCANPIX

Brann kunne utkonkurrere Rosenborg på overgangsmarkedet. Ikke bare på grunn av Hardball forresten, men også på grunn av Trond Mohn og et par gamblende ledere. Da Bjørn Dahl og Per Ove Ludvigsen satt på Gardermoen og forhandlet med Stabæk om Martin Andresen, var Rosenborgs sportslige leder Rune Bratseth hele tiden på telefonen, og prisen ble presset opp, og opp, og opp, og til slutt måtte Brann punge ut med 12 millioner kroner. Det var fem millioner mer enn budsjettert. Etterpå måtte Bjørn Dahl be Mons Ivar Mjelde – som hadde en høy stjerne hos Trond Mohn - om å ringe klubbens frelser og velgjører og spørre han pent om å betale mellomlegget.

Les også

Brann lå foran RBK i juni: – Du kan alltids spørre om vi burde gjort mer

Byens rike handelsmenn investerte enorme summer i Brann. Men etter hvert kjølnet forholdet mellom Hardball og Brann. Ikke så rart, egentlig. Brann forvaltet investeringene på elendig vis. Petter Vaagan Moen, Jan Gunnar Solli og Martin Andresen kostet til sammen 29 millioner kroner. De forlot alle Brann uten at Hardball fikk en eneste krone tilbake. Det samme gjaldt spillere som Kristján Örn Sigurðsson og Eirik Bakke. Den eneste spilleren Brann fikk et betydelig beløp for var den ene stjernen de eide selv, Torstein Helstad. Han ble solgt til Le Mans for 16 millioner kroner.

Og da er vi inne på hvorfor Brann ikke klarte å gjenskape suksessen. Det var for mange penger som forsvant og for få kroner som kom inn. Til tross for Hardball og Trond Mohn, levde Brann langt over evne. Lønnsbudsjettet var himmelsk høy. Martin Andresen fikk for eksempel fem millioner kroner i året.

Dessuten kom 2008 uten Martin Andresen, men med en utladet Mjelde, og den kom med den globale finanskrisen. Alle tre faktorer skulle ramme Brann.

Brann har egentlig ikke kommet seg økonomisk siden. Gjelden har vært stor og sonen rød.

Av og til har jeg spurt meg selv: Var det verd det? Var gullet verd all motgangen som skulle komme de neste årene?

Svaret på det har alltid vært et rungende ja. Bare jeg tenker på allsangen og smilene og kyssene utenfor Fotballpuben 22. oktober 2007, så blir jeg glad igjen.

Om det blir noe annet enn minnene å juble for på søndag vet vi ennå ikke. Det vi vet er at Brann er inne i en bølgedal, og at veien frem til et nytt gull virker lengre enn lang.

Og at det har skjedd mirakler før.

Publisert