Tilfeldighetene rår

Med kjøpet av Marcus Pedersen ser situasjonen lysere ut for Brann i jakten på å fornye eliteseriekontrakten, skriver Tore Strand.

TIL BRANN: Marcus Pedersen valgte Brann foran Molde. Her for landslaget.
  • Tore Strand
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel

Det er alltid et snev av gambling når en blar opp store penger for fotballspillere, og det gjelder i høyeste grad angripere. Når Brann bruker mange penger på å sikre seg en spiller som Marcus Pedersen, så henter de en spillertype jeg har sansen for.

Marcus Pedersen har vist sitt potensial i flere sesonger, og jeg ble spesielt imponert over mye av det han presterte under U21-EM i Israel i fjor sommer. Da viste han at han holdt et høyt nivå i kamp med flere av de beste europeiske spillerne. 24 år gammel er han moden som spiller, og bør ha mange gode år foran seg.

God avslutter

Marcus Pedersen er først og fremst en god avslutter. Han har dessuten en innstilling som jeg tror vil bli godt mottatt blant Brann-fansen. Han er en uredd spiss som har teft og tøffhet til å markere seg. Og han har helt sikkert ambisjoner om å spille A-lagsfotball for Norge, noe som også er en garanti for at Brann får en spiller i sine rekker som verken er mett eller fornøyd med å stå på utsiden av landslagsmiljøet.

CV-en til Marcus Pedersen forteller at han har scoret mål med jevne mellomrom i de fleste klubbene han har spilt for. Min lille skepsis er at han har opplevd en liten nedtur etter en sesong i Barnsley, og at han kommer til Bergen uten den nødvendige kampform og selvtillit. Kun to scoringer på seksten ligakamper er ikke imponerende tall. Men så er det ikke alltid like enkelt å prestere for et lag som befant seg i nedrykksstriden hele sesongen, og som rykket ned fra Championship med god margin.

Brann har tapt mange jevne kamper, ikke minst på Stadion, noe som kan tillegges manglende uttelling. Marcus Pedersen gir ingen garanti for nye triumfer, men en spiss som trives med å ekspedere innlegg i mål, tror jeg er den brikken Rikard Norling har manglet. Så vil tiden vise om hvor lang tid Marcus Pedersen tar på å tilvenne seg et nytt lag, en ny stil, og hvor langt han er unna storformen.

Usikker tilværelse

Det hefter en del negative episoder rundt karrieren til Marcus Pedersen. Jeg håper han har lagt slikt bak seg og kan fremstå som den måljegeren Brann har savnet og ønsket seg. Det at han velger bort et litt tryggere fotballiv i Molde, fremfor en mer usikker tilværelse i Bergen, sier litt om en spiller som trives med nye utfordringer.

Brann lyktes med å hente en spiss i aller siste liten, lenge etter at Roald-Bruun Hanssen selv sa at det ikke ble aktuelt med flere kjøp før fristen gikk ut. Det illustrerer både hvor tilfeldig og uoversiktlig et slikt marked er, og det at Brann ikke har den kompetansen på overgangsmarkedet som er ønskelig. Det var midler fra klubbens rike onkel, Trond Mohn, som nok en gang sørget for at en overgang ble en realitet. Når en vet at et nedrykk betyr minst 30 millioner kroner i tapte inntekter, kan det være vel verdt investeringen.

Nødløsninger

Brann lider under mangelen av en sportslig leder. Derfor synes hvert eneste overgangsvindu å komme like overraskende på Brann som dette siste. Brann er en trenerstyrt klubb, og en fotballtrener har ikke tid til å bruke stor deler av sitt virke på å reise og knytte kontakter, noe som er helt nødvendig for å holde en viss oversikt i markedet, og gjøre de nødvendige avtalene. Derfor må Brann litt for ofte ty til nødløsninger i stedet for å jobbe etter en nøye, planlagt strategi.

Hvem som gjør jobben er ikke vesentlig, men det er naivt å tro at en trener til enhver tid har den nødvendige oversikt. Det var nok det som var argumentene da det forrige Brann-styret vedtok å ansette en sportssjef. Det skjedde aldri før nye koster overtok, og siden har leder Rolf Barmen gitt klare signaler på at Brann ikke prioriterer en slik stilling så lenge klubben sliter med en anstrengt økonomi.

Savnet av en sportslig leder ble tydelig da Azar Karadas var tilgjengelig gratis for Brann foran forrige sesong. Den gang var Rune Skarsfjord både sportslig ansvarlig og trener, og da han ikke ønsket seg Karadas i stallen, ble det slik. Den gang burde en sportssjef med myndighet skjært gjennom og sørget for at klubben sikret seg spilleren som var klar til å gjøre en innsats for klubben.

Rett med Karadas

Å hente Karadas fra Sogndal i sommer var helt rett av Brann, men det kostet klubben to millioner kroner. Penger som heller burde vært brukt på å ansette både en sportslig leder og en speider. I disse dager er det Roald Bruun-Hanssen som på vegne av Brann styrer spillerjakten. Bruun-Hanssen er limet i Brann så lenge klubben har valgt å klare seg uten en sportslig ansvarlig, men han er administrativt ansvarlig, og bidrar i en jobb som egentlig ikke er hans.

Det er naivt av Brann å stole på at den nåværende treneren til enhver tid skal ha oversikt over et turbulent og omskiftelig spillermarked. Det er en jobb for minst én mann på full tid. Og det er ikke engang vanskelig å se at det på sikt vil lønne seg å opprette en slik stilling. Så lenge Brann gjør feil som i Karadas-saken, er det lett å se at en slik stilling vil være lønnsom så lenge den etter all sannsynlighet vil føre til at Brann bommer sjeldnere enn nå på kjøp og salg.

Kjøpet av Marcus Pedersen var gladnyheten Brann-fansen trengte i en tung tid. Med Marcus Pedersen i Brann-drakt øker sjansene for at Brann kan avslutte sesongen med å fornye kontrakten.

Publisert
  1. Fotball
  2. Kommentar
  3. SK Brann
BT anbefaler

– Hadde alt av gode venner og var skoleflink

Silje Helen Kvandals mor tok ordet i rettssalen torsdag.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Kvinne skadet etter sammenstøt i sentrum

  2. Dette kan bli byens nye hotell

  3. Fortsatt munnbind på fly

  4. Utestedene rydder dansegulv og jobber dobbeltskift. – What, skjer det allerede?

  5. Se deg selv eller naboen slite seg i mål

  6. 11-åringen løp på kjempetid