VM-kongen Martin Fourcade trener annerledes enn de norske skiskytterguttene

— Det gjør aldri jeg, sier Fourcade om nordmennens treningsopplegg.

Publisert: Publisert:

Martin Fourcade er den store skiskytteren internasjonalt de siste årene. Han har vunnet verdenscupen de fem siste sesongene og dominerer VM i Holmenkollen. Foto: ØRN BORGEN/AFTENPOSTEN

SJUSJØEN/OSLO: Det var ikke så mange som la merke til Martin Fourcade da han debuterte i verdenscupen i Holmenkollen i 2008. Mens Emil Hegle Svendsen jublet for sprintseieren, tuslet junioren Fourcade ut av stadion med en 61.-plass i bagen.

Siden har han lært seg å elske Holmenkollen. Det var her han vant en av sine første verdenscupseire i 2010, og de fysisk krevende løypene passer den råsterke 27-åringen perfekt. Det har han vist til nå i VM, med gull på mixed-stafett, sprint og jaktstart.

De fysiske utfordringene var med på å bestemme hvilken idrett han til slutt skulle satse på.

— Hvem var dine første idrettshelter?

— Jeg er ikke sikker på hvem som var min aller første. Men jeg har alltid vært svært interessert i sport, og i barndommen var Hicham El Guerrouj, den marokkanske mellomdistanseløperen, sammen med Miguel Martinez, en fransk terrengsyklist, mine favoritter. Det er de to utenfor skisport som jeg husker best. Innenfor skiidrettene var det først Vincent Vittoz, den første (og fremdeles den eneste) franskmannen som har vunnet VM-gull i langrenn. Da jeg begynte med skiskyting var det Raphaël Poirée og Ole Einar Bjørndalen.

- Du kommer fra Pyreneene hvor idretter som alpint og sykling burde vært mer naturlige valg. Hvorfor skiskyting?

— Om sommeren syklet jeg på terrengsykkelen mens jeg prøvde både alpint og langrenn på vinteren. Det var ikke det at jeg ikke likte alpint, men jeg foretrakk noe som var mer utfordrende rent fysisk. Senere ble det skiskyting, og jeg elsket det med én gang. Jeg var ikke god på skytebanen, men ville forbedre meg. Det drev meg. Dessuten holdt min eldre bror Simon på med skiskyting. Han var god, og jeg ville gjøre det samme som ham.

Les også

VM-overraskelsen: - Uten Hanevold hadde jeg ikke vært her

— Kunne du se skiskyting på TV mens du vokste opp?

— Bare under OL. Foreldrene mine hadde ikke Eurosport. Så egentlig så jeg ikke på mye før jeg selv ble en god skiskytter. Men Raphaël Poirées sølv under OL i Salt Lake City er ett av mine første TV-minner.

- Har du noen kontakt med Poirée nå?

— Vi utveksler stadig SMS. Raphaël bor nå i Norge, så vi treffes ikke veldig ofte. Han har gjort mye for vår idrett og betydd mye for meg, og jeg er svært takknemlig for det.

- Hvordan er interessen for skiskyting nå i Frankrike? Har den endret seg mye?

— Ja, og det skal løpere som Raphaël Poirée, Sandrine Bailly og Vincent Defrasne har mye av æren for. Men det var aldri de virkelig store stjernene (Poirée og Bailly) som ble olympiske mestere. Så de franske mediene fikk det ikke slik de ønsket, at de store stjernene også vant OL-gull. Men da jeg vant to OL-gull i Sotsji og samtidig verdenscupen sammenlagt, følte jeg at det betydde mye. Jeg var den franskmannen med flest medaljer, og det er slikt mediene elsker. Så denne sesongen er første gang at verdenscupen vil sendes på fri-TV i Frankrike. Jeg skal ikke si at alle i Frankrike er så veldig interessert i skiskyting, men jeg tror de aller fleste vet hva det er. Og de fleste vet hvem jeg er.

- Hvordan er rekrutteringen til sporten?

— Den har virkelig økt. Det er mange veldig unge som starter, men logistikken er en utfordring. For å skaffe seg trener og finne steder å trene, må man kanskje reise langt. For mange blir det da et økonomisk spørsmål. De fleste går både langrenn og skiskyting når de er unge, og så bestemmer de seg for hvilken idrett de foretrekker når de er rundt 15 år. Det er selvsagt flere som går på langrennsski som trening eller bare for hyggens skyld. Men den generelle interessen for skiskyting er kanskje 20 ganger så stor som for langrenn.

Les også

Djupvik: - Nå blir jeg tatt for å være historieløs, men det driter jeg i

— Tjener du nå så mye som skiskytter at du kan leve av det resten av livet?

— Jeg vet ikke om jeg kan leve resten av livet på det. Jeg har tjent godt og er nok sikret i noen år fremover. Men jeg har lyst til å gjøre ting etter skiskytterkarrieren.

- Vet du hva?

— Jeg er opptatt av idrett og markedsføring og håper det blir innen den bransjen.

- Hvor mye har livet ditt endret seg etter at du ble far?

— Masse. Det gjør det jo for alle som blir foreldre. Jeg hadde med meg kjæresten min og datteren min i begynnelsen av sesongen. På trening har jeg veldig fokus på det jeg skal gjøre, og selv om jeg selvsagt trenger hvile, har jeg også tid til å være far.

De norske har så langt vært henvist til andre- og tredjeplasser i VM. Fra v. Ole Einar Bjørndalen, Martin Fourcade og Emil Hegle Svendsen etter søndagens jaktstart. Foto: OLAV OLSEN/AFTENPOSTEN

— Du har trent en del sammen med de norske bl.a. i sommer. Er treningskulturen der forskjellig fra det du er vant med?

— Ja, faktisk ganske mye. Jeg har jo sett før at noe er forskjellig, men jeg visste ikke hva før jeg kom til Oslo. Da så jeg dem hver dag. I Frankrike har vi lange perioder om våren og sommeren hvor vi trener mengde, mens vi øker intensiteten mye om høsten. I juli trener vi mye, og det er slitsomt, men det er ikke veldig intenst. Slik jeg følte det, gjør de norske det samme i juni, august og oktober. De er mye mer intense hele tiden på trening enn det vi er. Jeg så Tarjei, Emil og noen langrennsløpere i sommer med virkelig høy intensitet i juli. Det gjør aldri jeg. Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre.

- Er skiskyting en gentlemansport?

— Det er selvsagt rivalisering, men som en del av den nordiske kulturen tror jeg vi er ydmyke. Vi vet at i skiskyting kan ting endre seg fra dag til dag.

- Man prøver ikke å psyke hverandre ut med kommentarer og «mind games» underveis i løpene?

— Jeg prøver ikke det. Jeg liker det ikke. Jeg vil helst la det jeg gjør ute i løypa og på standplass snakke for seg selv. Du kan ikke komme med kommentarer mens du står på standplass. Det du kan gjøre for å få et overtak er å skyte fort og treffe. Mange vil bare ha av gårde det første skuddet for å vise styrke, men det er ikke alltid de som skyter fortest vinner.

- Har du fremdeles langrennsambisjoner?

— Ja, jeg har det. Jeg vet ikke helt hva jeg kan oppnå der, jeg kommer aldri til å si at «der skal jeg vinne». Men jeg skal hygge meg i langrenn. Jeg er ikke langt under de beste. Vi får se.

- Hvilken øvelse i skiskyting er den tøffeste både fysisk og psykisk?

— Da jeg startet, likte jeg ikke normaldistansen. Men nå er det den jeg har hatt mest suksess i. Jeg har jobbet hardt for det. Nå synes jeg sprinten er tøffest fordi den er veldig intens.

- Frankrike hadde i høst noen grusomme terrorangrep. Når slike ting skjer, forandrer det forholdet ditt til geværet?

— Nei. Jeg leker ikke med angrepsvåpen. Mitt er for idrett. For meg er ikke geværet noe som er farlig. Jeg har lært å bruke det riktig for sportens skyld. Det er egentlig som en sykkel. Du kan ikke drepe noen med en sykkel. Det jeg har er ikke en Kalasjnikov. Jeg liker ikke angrepsvåpen, men jeg elsker mitt gevær.

Og han elsker å vinne!

Publisert: