Der hvor Brann alltid taper

BLOGG: Det sies at man er gjerrig på Møre. Brann får i alle fall nesten aldri med seg noe derfra, skriver Anders Pamer

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Brann skal til Ulsteinvik mandag. Et lite tettsted helt ute ved havet, bygget rundt et stort verft. Forblåst, karrig, rått og vakkert. Sist gang Brann var der, satte noen fans fyr på en bu i ren forbannelse etter at Brann hadde røket ut av cupens semifinale. Det var uventet – Hødd var ikke over midten på 1. divisjonstabellen. Brann skulle ha mest kvalitet. Men de tapte fortjent.

Det var i 2012. Da hadde allerede mønsteret etablert seg. På det tidspunktet var det seks år siden forrige seier i Møre og Romsdal. Siden den gang har Brann vunnet i fylket. Det skjedde i fjor, mot Aalesund. Det var kanskje unntaket som bekrefter regelen. Én seier på åtte år? Det er drøyt.

Joda, Molde er gode. Men de har jo ikke alltid vært det. Brann vant der sist i 2006. Forrige seier i Ålesund, før fjorårets, kom i 2005. Og Aalesund har ikke vært stort bedre enn Brann i den perioden, for å si det slik. Det kalles et kompleks, men er selvsagt tilfeldig. Molde orienterer seg mot Trondheim. De hater Rosenborg mest. Det er ingenting som tyder på at romsdalingene fyrer seg opp ekstra mot Brann. Hødd har Aalesund som sin storebror, og Aalesund selv er såpass fersk som relansert toppfotballklubb at de forholder seg mest til at de misliker Molde. Det er langt til Bergen, og tilnærmet null rivalisering rettet mot Brann.Det finnes tegn til at gamle mønster brytes nå. Under Rune Skarsfjord var Brann gode hjemme og svake borte. Gode på gress, svake på kunstgress. I fjor gjorde Brann sine beste kamper borte – og gjerne på kunstgress. Brann var relativt sett bedre på plast i Fredrikstad enn på gress hjemme mot Strømmen. Gamle komplekser er avlivet, og en seier mandag kan avmystifisere enda ett: Hvorfor Brann sliter i det imponerende gode fotballfylket Møre og Romsdal.