«Kupper'n var folkets mann, men det var noe helt spesielt med Maier»

KOMMENTAR: Han fikk aldri dreis på sprinten, men ingen var mer i pakt med isen enn Fred Anton Maier.

Fred Anton Maier var en del av Norges storhetstid som skøytenasjon. Her etter at Knut "Kuppern" Johannesen satte ny verdensrekord på 5000 meter i 1963. De tre andre på bildet gikk også raskere enn den gamle rekorden. Fra venstre: Fred Anton Maier, Magne Thomassen, "Kuppern", og Nils Aanes

Den lange, hengslete løperen fra Tønsberg Turn ble min første, store helt på skøyteisen. Kupper’n var allerede folkets mann, og den lysluggede allrounderen Per Ivar Moe hadde taket på de korte distansene.

Likevel, det var noe helt spesielt med Maier. Det må ha vært de elegante, samstemte bevegelsene. De seige takene som hver bidige gang han entret isen, skapte en magisk harmoni i indre og ytre bane. Maier hadde roen og de fullkomment stilrene bevegelsene. Han gjorde skøyteløpet på sorthvitt-TV til en symfonisk opplevelse.

Les også

- Norge har mistet en stor skøyteløper og et stort menneske

Skrev rundetider

Maier hadde bursdag samme dag som fatter’n, 15. desember. Det ble aldri gjort noe stort nummer av det hjemme. Far bare smilte og bladde videre i avisen når jeg gjorde ham oppmerksom på det. Far var som Maier, ingen ord i utrengsmål. Og det var tidlig i sesongen.

Torstein Hvattum, Aftenposten

Men jeg vet at opphavet også likte stilløperen fra Tønsberg. Jeg husker at far humret når Maier presset rundetiden under 38 blank. Når vår mann sakte, men sikkert knuste erkerivalen Kees Verkerk. Da strammet jeg grepet om kulepennen og skrev rundetider med ekstra trykk. Far skrev aldri rundetider. Han nøt skøyteløp i stillhet. Og drakk kaffe med fløte.— Han er god i dag, sa far nøkternt med krokpipa elegant plassert i venstre munnvike. Han lot det være med det.

1968 ble Maiers store år på isen. Han hadde endelig fått såpass fart på skøytene på de korte distansene at han kunne hevde seg sammenlagt. Maier sikret seg gullet på 5000 meter i Grenoble, han ble europamester på Bislett og verdensmester i Göteborg. Du verden for en vinter.

Stillferdig rocka

Det var litt kaotisk i mitt sportsopphengte hode på den tiden. Skøyteløp utendørs var nesten like kult som å høre på ei skive med Beatles eller Stones. Maier hadde kort hår og et karakteristisk hakeparti. Han lo aldri, så vidt jeg kan huske, men snakket langsomt og veloverveid når Knut Bjørnsen intervjuet ham med laurbærkransen rundt halsen. Ikke noe tull.

Fred Anton Maier var så ulik Paul McCartney og Mick Jagger, at det var til å le av. Maier var rocka likevel. På sin stillferdige måte.

Urolig lørdag kveld

Han gjorde lørdagskveldene midtvinters på sekstitallet til en urolig opplevelse. Det var vondt å se hvordan Maier trøbla det til for seg på 500 meter. Åpningsdistansen ble en sann pine for både ham og meg.

Min mann gled inn til 43.2. Riktig nok på treg is, men han var allerede så langt bak de sterkeste konkurrentene at jeg visste at det ville bli tungt å vinne sammenlagt. 5000 meteren senere på dagen var alltid oppløftende, men Maier var avhengig av en knallsterk 1500 meter på søndag formiddag for å bli mester.

— Det blir vanskelig, sa far. Jeg måtte gi ham rett i det.

Magien ble borte

Maier la opp, og de fire S’ene overtok showet. Jeg digga Kay Arne Stenshjemmet, men ga meg med å skrive rundetider. Far hadde sluttet å røyke, og farge-TVen klarte aldri å gjenskape helter på høyde med den hengslete mannen fra Nøtterøy.

Maier vil i min nostalgiske bevissthet alltid være den største og viktigste profilen i norsk skøytesport. En arbeidsmaur langs snøkanten. En elegantier på stålet. En gentlemann når det buttet.

Takk for all moroa, Fred Anton.