Vi jublet i fjor sommer da Brann gikk bananas på overgangsmarkedet og handlet inn hele syv spillere. Den jubelen har stilnet. I søndagens kamp mot Strømsgodset var det kun én av de syv som startet.

Ruben Yttergård Jenssen var skadet og hadde muligens spilt hvis han hadde vært tilgjengelig, men hva skjedde egentlig med de fem andre signeringene, Löfgren, Grøgaard, Opdal, Rismark og Bamba?

Kanskje det er det som feiler Brann, at de har bommet på overgangsmarkedet? Eller tar det bare fryktelig lang tid før alle de nye forstår taktikken til Lars Arne Nilsen? Vi kan i hvert fall slå fast at det tar tid å bygge lag.

BRANN-BLOGGER: Eduardo Andersen blogger om Brann for BT.
Bård Bøe

Nye spillere skal finne seg til rette, og nye relasjoner skal skapes. Bare spør Veton Berisha. På søndag gikk han på løp etter løp, han pekte og gestikulerte, men ballen kom sjelden hans vei.

Men vi skal ikke male fanden på veggen. Brann har bare spilt to kamper. Før uken er omme kan det være gullfeber igjen.

Og kanskje skyldes den skuffende sesongåpningen rett og slett udefinerbare faktorer som tilfeldigheter og uflaks?

Det er ikke tid for å konkludere, men en ting kan vi slå fast etter to serierunder: Tiden med å være underdog er forbi. Når Brann spiller kamp er de favoritter. Det gjelder i særdeleshet på hjemmebane.

Da prøver motstanderen å låse igjen, mens Brann prøver å åpne opp, Motstanderen forsvarer seg, mens Brann angriper. Det blir, for Branns del, færre kontringer og flere etablerte angrep. Kunsten blir å trenge gjennom kompakte og dyptliggende forsvar.

Den kunsten mestret de bare delvis mot Strømsgodset. Det var Brann som styrte spillet, men med tanke på hvor mye de hadde ballen, skapte de få store sjanser.

Det skal ikke forundre meg om kampen mot Kristiansund vil bli en blåkopi av møtet mot Strømsgodset, slik Brann-Kristiansund forløp seg i fjor. KBK klarte nesten å forsvare seg til ett poeng. Først i det 97. minutt fikk Acosta hull på byllen.

Verktøykassen til Nilsen er mer eller mindre full. Han har dobbel og trippel dekning på omtrent alle plasser. Utfordringen hans blir å finne den rette balansen mellom nykomlingene og de etablerte.

Han må plukke ut de elleve som er i best form og som fungerer best sammen. Hvem skal han for eksempel velge på topp? Blir det kraft eller kreativitet, Berisha eller Bamba?

Vanskelig blir det også å velge de rette kantspillerne og de rette indreløperne. Hvis vi ser bort fra Petter Strand, er det ikke mange av dem som kan føle seg trygg på en plass i startelleveren.

Brann står ved en skillevei. Skal de opp eller ned? Skal de bli et topplag eller en middelhavsfarer?

Hva tror du?