Slik rangerer Bardal karrierens største høydepunkter

Anders Bardal ser tilbake på en lang karriere.

Publisert:

SKITNERVØS: Anders Bardal kan puste lettet ut sammen med Alexander Stöckl etter at verdenscupen sammenlagt er sikret. Foto: Rune Petter Ness

SKITSTOLT: Anders Bardal ble verdensmester i normalbakken i 2013. Foto: Rune Petter Ness

TRONDHEIM (adressa.no): Torsdag kom pressemeldingen om at Anders Bardal legger opp som skihopper.

Les også

Anders Bardal legger opp: - Det føles vemodig, men riktig

Etter 25 år i bakken – 15 av dem i verdenscupen – er en hopp-epoke over. Og denne helga er Bardal i Planica som tilskuer.

— Men jeg har fremdeles på meg landslagsutstyr. Så det blir nok en ganske så rolig markering, smiler Bardal til adressa.no.

32-åringen sier han tok avgjørelsen under VM i Falun, etter å ha kommet raskt tilbake etter et brudd i håndleddet.

— Jeg var veldig motivert for å komme kjapt tilbake, men under VM kjente jeg på at det handlet om å gjøre unna denne sesongen, og at jeg ikke ville finne motivasjon til noe mer.

Nå blir han finansrådgiver og melder seg samtidig inn i klubben over de som må se tilbake på en karriere, i stedet for hele tiden å tenke framover.

På spørsmål fra adressa.no ser Bardal foreløpig tre klare høydepunkter fra en meget innholdsrik karriere. Og en skikkelig nedtur.

Les også

Åge Aleksandersen visste Bardal skulle legge opp: - Han er på nivå med «Ivers», Strand og Wirkola

Falun, Val Di Fiemme og Planica

SKITARTIG: Laggullet i Falun er det artigste Anders Bardal har vært med på. Foto: Rune Petter Ness

Og på en dag hvor det er på sin plass å hylle en stor idrettsmann, er det greiest å starte med de tre høydepunktene.— Jeg sliter med å rangere dem. De betydde så mye på mange ulike måter. Det får bli delt førsteplass, smiler Bardal.

La oss starte med det artigste:

— Det var laggullet nå i VM i Falun. Vi hadde snakket om det så lenge, og det var et så definert mål for meg før sesongen. Og å klare det… Det var kjempemorsomt. Og den fineste enkeltopplevelsen, sier han, som hoppet som Norges førstemann – og gjorde det til gagns. Sammen med Anders Jacobsen, Anders Fannemel og Rune Velta klarte Norge det som har vært et problem de siste årene – å slå Østerrike – og bli verdensmestere.

Fra det artigste, til hans største personlige enkelttriumf:

— VM-gullet i normalbakken i Val Di Fiemme (2013). For meg personlig er det vanskelig å komme utenom den, sier Bardal. Som kom til VM som en av favorittene. Og innfridde på første forsøk. Han slo Gregor Schlierenzauer med 4,2 poeng, og tok Norges første gull i normalbakke siden Bjørn Wirkola i 1966. Fra det artigste, til antakelig det aller største:

— Det jeg er aller mest stolt over, er verdenscupen sammenlagt (2011/2012). Jeg var så nervøs at kroppen føltes ubehagelig hele den siste helga. Men det gikk heldigvis bra, sier han. For etter en strålende sesong dro Bardal til den avsluttende helga i Planica med 100 poengs forsprang til Gregor Shlierenzauer. Det betydde at to sjetteplasser ville holde i de to rennene – dersom østerrikeren vant begge. Ingen av dem maktet å levere varene, dermed kunne Bardal juble hemningsløst med den store verdenscupkula i hånda.

- Hva med den største nedturen?

SKITRENN: Bardal depper etter å ha sviktet på hjemmebane i 2011. Foto: Rune Petter Ness

— VM i Holmenkollen i 2011. Ingen tvil. Jeg lå som nummer tre etter 1. omgang, og jaktet den medaljen jeg ønsket meg. Så maktet jeg ikke følge opp, og ble til slutt nummer ni. Den var blytung, sier Bardal – om rennet som ble vunnet av østerrikske Thomas Morgenstern.

Leke med ungene

- Nå som du har tatt avgjørelsen. Hva blir best med å slutte?

— Hehe… Jeg har jo en familie og ei svært tålmodig kone som jeg gleder meg til å få være mye mer sammen med. Og det absolutt beste blir kanskje at jeg ikke må på trening mer. At jeg i stedet for å måtte dra vekk kan bli med ungene ut og leke. Det gleder jeg meg veldig til, sier Bardal.

Publisert: