Tyske vinnere - engelske tapere

England våkner opp til hvert mesterskap som gullfavoritter. Tyskland reiser hjem som vinnere.

Miroslav Klose (t.h.) og Lukas Podolski representerer en fotballnasjon som har vinnermentalitet i genene. Her jubler de for scoring mot Australia i gruppespillet.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

JOHANNESBURG: En het juninatt på et idyllisk hotell i den lille tyske byen Baden-Baden for fire år siden;

«Wayne Rooney satt oppe til åtte på morgenen og snakket med Peter Crouch – han kunne fortsatt ikke forstå hvorfor han ble utvist. Jeg vet at Becks lå våken hele natten og formulerte avskjedstalen til dagen etter. Og Sven må ha sittet i sin suite og klandret seg selv for tapet vi alle syntes var urettferdig. Selv gikk jeg til hotellbaren sammen med resten av guttene og drakk til morgengry – jeg var ikke på rommet før 9.45».

Ordene tilhører England-back Ashley Cole og er hentet fra boken «Ashley Cole – My Defence».

England var blitt slått av Portugal i VM-kvartfinalen 2006. Etter straffesparkkonkurranse. Igjen.

England hadde utropt seg selv til mesterskapsfavoritter og reist hjem som tapere. Igjen.

De engelske landslagsspillerne, selv i den tilstanden de var i, fikk trolig med seg vertsnasjonens jubel og de vaiende flaggene utenfor hotellvinduene.

Alt om VM får du her:

Alltid langt

Nok en gang hadde Tyskland kommet til et mesterskap som nederlagsdømte. Men de overrasket, stoppet ikke før i semifinalen, og det tyske folk var svært utagerende i jubelrusen over at et så «dårlig» lag kunne nå så langt. Igjen.

Tyskland kommer langt i fotballmesterskap, de gjør alltid det, som regel til en semifinale.

Litt som den gamle spøken om at tyske badeturister alltid er oppe foran oss andre på morgenen for å legge hånddukene på solsengene. I VM er det ikke slik, for i fotballmesterskap er tyskerne alltid på hotellene lenge etter at alle andre har reist hjem.

Nå er det på’n igjen. England mot Tyskland i VMs åttendedelsfinale. Den brutale verbale engelske krigføringen i avisene, de tyske mediene som slår tilbake, og Gary Linekers udødelige uttalelse hentet frem igjen:

«Fotball er enkelt å forklare, det handler om 22 spillere som løper etter en ball i 90 minutter, og til slutt vinner Tyskland».

Den engelske medieflokken vet innerst inne at England ikke er gode nok til gull. Men de bygger opp ukevis før et mesterskap, på kampdagen er forventningene hinsides alt, og etter tapet er det full slakt. «Fight or flight – kjemp eller reis hjem». Det er regelen. Uten unntak.

Seg imellom ler de, ironiserer, før de igjen bygger opp med seier i neste kamp.

Som nå. De håper det beste, vet det blir vanskelig og frykter det verste: Tysk seier.

München, september 2001, Tyskland-England 1-5: «Die Mannschaft», med sin kjedelige og maskinelle 80-tallsfotball, ble ydmyket av et ungt, fremadstormende, ballspillende engelsk lag. England hadde funnet sin «Golden Generation». Fremtiden var Englands, Tyskland hang i tauene og så ut til å være nede for telling.

Tyskland kom tilbake, var tapende VM-finalist året etter, i full krise igjen i EM to år senere, før de overrasket med VM-bronse hjemme i 2006 og EM-finale i 2008. England fikk tre strake kvartfinaletap og var hjemmesittere under EM for to år siden.

Vinnerkultur

Mange har forsøkt å finne en forklaring på fenomenet, hvorfor England taper og Tyskland vinner, men få har lykkes. Talentarbeidet har vært nevnt. Og holdningene. Michael Ballack, Tyskland-kapteinen som mistet VM, gjør et godt forsøk i sin faste spalte i The Times.

– Vi har skapt en vinnerkultur over mange år. Den tyske styrken er konsentrasjon, disiplin og selvtillit, som kommer av de grundige forberedelsene og knallharde arbeidet vi legger ned i hvert mesterskap. Vi får selvtillit av vår egen historie – de eldre spillerne vet hvordan de har gjort det før og har øst av sin erfaring over på yngre spillere.

(Artikkel fortsetter)

HELTENE: Pierre Littbarski hever pokalen i 1990-VM. Lotthar Matthaus til høyre.

Mange teorier

I England er teoriene om landslagets 44 smertefulle år etter VM-gullet på hjemmebane i 1966 mange.

Er det for mange utlendinger i den engelske serien? Blant andre Steven Gerrard brukte det som en forklaring etter at England misset forrige EM

Har fotball kun blitt en sport for arbeiderklassen? Engelsk fotball rekrutterer få fra middelklassen. Det er en av teoriene i den anerkjente fotballskribenten Simon Kupers «Why England Lose».

Henger England med i utviklingen? Med sin tut-og-kjør-fotball har de i alle år opphøyet seg selv som fotballens læremestre. Litt spøkefullt er det blitt sagt at de ble tatt igjen på 80-tallet, passert på 90-tallet og distansert i det nye årtusenet.

Eller er forklaringen så enkel som vond mage for Gordon Banks (VM 1970), en hands fra Diego Maradona (VM 1986), utvisning på David Beckham (VM 1998), keepertabbe av David Seaman (VM 2002), Cristiano Ronaldo som provoserte Wayne Rooney til rødt kort (VM 2006) og noen uheldige bommer på straffespark?

(Artikkel fortsetter)

MÅLLØS: Wayne Rooney har fortsatt langt igjen til storformen i VM. Hvor mye mer tid til å finne den får han?! Det kan være slutt allerede I dag, etter bataljen mot Tyskland.

Tilfeldig?

– Problemet skyldes ikke utlendingene, sier tidligere landslagsstjerne Steve McManaman til Aftenposten og antyder at fotball kan være et tilfeldig spill.

– Se på Englands spillere, Ashley Cole, Gerrard, Lampard, Rooney – de er individuelt veldig gode spillere, de er helt i toppen. På linje med spillere fra andre nasjoner.

– Er det ikke på tide at England vinner et mesterskap igjen?

– Jo, men det var det for 20 år siden også, og også for 10 år siden. VM kommer hvert fjerde år og det er veldig, veldig vanskelig å vinne. Men jeg er enig i at det er lenge siden 66. «Thirty years of hurt/never stopped me dreaming» het det i 1996-EMs uoffisielle låt «Three Lions».

14 nye år har gått siden det eneste VM-gullet i 1966. Smerten er fortsatt der. Det samme med drømmene.

Engelskmennene skal ha for det, entusiasmen og evnen til aldri å gi slipp på håpet.

Onsdag ble Slovenia slått og avansementet sikret. I England ble det sendt 260 millioner tekstmeldinger. Syv millioner flere enn på nyttårsaften.

Det er umulig å forestille seg hva som skjer dersom det blir VM-gull.

Publisert: