Mishandling, slaveri og dødsfall gjør oss opprørte. Men så snart startskuddet går, «glemmer» vi det ubehagelige.

Vi velger bort det vonde for å nyte idretten, mener ekspert.

I september og oktober arrangeres friidretts-VM i Qatar, et land som er kontroversielt både fordi det er koblet til korrupsjon, men også for brudd på menneskerettighetene.

I april gikk flere humanitære organisasjoner sammen og anklaget Qatar for å dekke over 1200 dødsfall knyttet til byggingen av anlegg til fotball-VM, ifølge gulfnews.com.

Nå innrømmer også arrangøren av fotball-VM at alle dødsfallene er en tragedie.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty Norge. Han mener at det ble bedre for arbeiderne i Qatar – på overflaten.

– All oppmerksomheten opp mot fotball-VM gjorde at det kom en del forbedringer for dem som jobber for å bygge fotballstadioner. Men vi avdekker fortsatt forhold som ikke lever opp til løftene. Arbeidere får ikke lønn, de får ikke lov til å reise ut av landet og så videre, sier Egenæs.

– Samme forhold

I teorien skulle fremmedarbeiderne, som stort sett kommer fra andre deler av Asia, kunne bytte jobb etter at gjeldende kontrakter er over, men i praksis er ikke dette mulig, ifølge Egenæs.

– De jobber langt på vei under samme forhold som de gjorde før dette fikk oppmerksomhet, sier han.

Qatar er ikke den eneste vertsnasjonen som har måttet tåle kritikk før et mesterskap.

Russland (OL og fotball-VM) måtte blant annet svare for behandlingen av homoseksuelle, mens før fjorårets OL i Sør-Korea ble slaktingen av hunder diskutert.

Kritikken stilner

Men kritikken i forkant pleier å stilne så snart startskuddet går. Idrettspublikummet bryr seg, men bare så lenge det ikke forstyrrer det som skjer på banen.

– Det er klart at dette er grunnen til at det er så forlokkende å få disse idrettsarrangementene og en av de beste måtene å skape et glansbilde på. Vi glemmer alt annet enn idretten når en kamp sparkes i gang, sier Egenæs.

Han mener at den samme tendensen gjelder journalistenes dekning: Det er mange som skriver om skyggesidene i forkant, men når mesterskapet starter, handler alt om sport.

Jo mer du finner ut, jo vanskeligere er det å ha et slags nytelsesforhold til idretten.

Skyver bort det som forstyrrer

Arve Hjelseth er førsteamanuensis i idrettspsykologi ved NTNU. Han er enig i at mange glemmer «det vonde» når mesterskapene er i gang.

Han er også usikker på om kritiske reportasjer i forkant når frem til så mange andre enn dem som var kritiske i utgangspunktet.

– Sport og kultur er for de fleste underholdning, og da skal det litt til at man lar slike politisk-etiske overveielser skygge altfor mye for den glede og begeistring man håper å få ut av å følge et mesterskap, sier Hjelseth.

Men selv om mange ikke har kjennskap til forhold i et arrangørland, er det noen som bevisst tar et valg om å skyve bort det som forstyrrer gleden ved sport.

– Det er vel blant annet for å redusere det som kalles kognitiv dissonans, det vil si et spenningsforhold mellom hva vi mener eller uttrykker og hva vi faktisk gjør. Hvis vi har veldig lyst til å se et mesterskap, er det mer fristende å lytte til argumenter som for eksempel sier at det er viktig å være i dialog med udemokratiske regimer og at boikott derfor ikke er veien å gå, enn til argumenter knyttet til hvordan slike regimer bruker denne typen arrangementer til å legitimere seg selv.

Velger bort

Mathias Slåttholm Sagdahl er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø.

Han mener at noen mennesker unnlater å «grave» i detaljene hvis de aner at noe ikke er som det skal.

– Det er langt fra alle som er særlig klar over disse tingene, enkelte av dem som er klar over at det faktisk er sånn, er lite opptatt av å finne ut mer om detaljene. Jo mer du finner ut, jo vanskeligere er det å ha et slags nytelsesforhold til idretten, sier han.

Sagdahl mener at hovedansvaret ikke ligger hos det vanlige idrettspublikummet, men at også vi har et ansvar.

– Det å velge vekk det ubehagelige er i enkelte tilfeller ikke så vanskelig. Det er veldig mange arrangementer som er knyttet til noe problematisk, som OL i Moskva i 1980 eller Eurovision-finalen i Israel. I enkelte tilfeller tenker jeg at man bare må separere ubehaget ved vertslandet og det sportslige arrangementet når det problematiske ved vertslandet ikke henger sammen med arrangementet, sier han.

Han mener at i de tilfellene der det henger sammen, som med de slavelignende kontraktene i Qatar, har man et ansvar for å ta en kritisk stilling til det.

– Hovedansvaret ligger hos dem som vedtar hvor mesterskapene skal arrangeres, men forbrukerne har også et ansvar for å ta avstand til de problematiske sidene, sier Sagdahl.

Vi har flere ganger kontaktet arrangøren for å få en kommentar til saken, men foreløpig ikke fått svar.