Hun var «80-tallets svar på Petter Northug». Fortsatt får ikke VM-dronningen gå i fred.

34 år etter at hun ble VM-dronning her, får Anette Bøe (61) fortsatt ikke gå i fred på gaten i Seefeld.

Anette Bøe på skøytebanen noen hundre meter fra langrennsstadion der hun vant to gull i 1985. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Publisert:

SEEFELD: – God morgen, Anette! Har du en fin dag, spør en nordmann på en av fortauskafeene i solfylte Seefeld.

– Ja, takk som spør! Her går det unna, smiler Bøe og legger i vei i et heseblesende tempo gjennom sentrumsgatene av VM-landsbyen.

Bøe kjenner hver krik og krok av stedet som var vertskap for ski-VM i 1985. Hun guider oss gjennom en bakgate. Litt for å spare tid.

Men også for ikke å stikke seg for mye frem.

Likevel blir hun stoppet på hvert gatehjørne. Av mange nordmenn og noen innfødte.

– Det er helt vilt, sier 61-åringen.

– Jeg er veldig happy for at folk er så blide og hyggelige. Det betyr at jeg har gitt dem glede, noe som er positivt. Men det er ikke sånn at jeg går med nesen i været!

Anette Bøe vant to gull, én sølv og én bronse i Seefeld i 1985. Foto: Inge Gjellesvik, NTB scanpix

Frittalende og kontroversiell

Anette Bøe vant to VM-gull, ett VM-sølv og én VM-bronse her i Seefeld i 1985.

Hun var en av de mest markante profilene i norsk idrett på 1980-tallet.

Frittalende og kontroversiell.

Ærlig og direkte.

Men også sjarmerende og populær.

Anette «Bølla» Bøe kranglet med trenere og landslagsledelse. Hun tok kampen med toppene i Norges Skiforbund.

Langrennsstjernen gjorde ting på sin egen måte.

Ikke ulikt en mannlig norsk langrennsløper som nylig har gitt seg.

Anette Bøe er alltid velkommen i Seefeld. Hun kjenner mange i VM-landsbyen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Skiinstruktør og æresgjest

De siste fire vintrene har hun vært instruktør på en langrennsskole i Seefeld. Under VM er hun også æresgjest. Bøe fikk blant annet dele ut blomster under medaljeseremonien på første øvelsesdag.

– Jeg blir lykkelig hver gang jeg kommer til Seefeld. Jeg får så mye energi, smiler hun og ser på skøytebanen ved siden av kirken.

Det var her VG-fotograf Jan Greve tok bilde av Anette Bøe med kunstløpskøyter og norsk flagg etter det første VM-gullet i 1985.

Nå er hun tilbake på samme sted med skøyter og norsk flagg. Med en litt mer kranglete rygg og litt trangere skøyteskjær.

  1. Seefeld januar 1985: Anette Bøe poserte med kunstløpskøyter og norsk flagg på skøytebanen i Seefeld etter VM-gullet på 10-kilometeren. Foto: Jan Greve, VG

  2. Seefeld februar 2019: Anette Bøe med kunstløpskøyter og norsk flagg 34 år etter at hun ble VM-dronning her. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Det er utrolig hvor mye mykere jeg var for 34 år siden, ler hun og danser bortover isen.

– Hva husker du fra det første VM-gullet på 10-kilometeren?

– Det snødde mye kvelden før. Jeg spurte Vegard Ulvang og Martin Hole, som også gikk for Geilo IL, om jeg skulle skøyte eller ikke. «Du skal skøyte», sa de. Avgjørelsen var tatt, og jeg var veldig komfortabel med den fordi jeg i motsetning til de andre hadde trent mye skøyting. Jeg var et hestehode foran der. Under høydesamlingen i Pontresina før VM, så jeg at hele Mellom-Europa skøytet.

Det er mange som vil hilse på Anette Bøe i Seefeld. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Revansj etter OL-vraking

Bøe startet tidlig og måtte vente lenge på de beste. Men ingen klarte å slå tiden til Larvik-jenta.

Hun var verdensmester. Men mente det var en enda større prestasjon å vinne 5-kilometeren noen dager senere.

– Før det løpet kjente jeg virkelig på presset. At jeg tok gullet på 5-kilometeren, henger veldig høyt. Det er nok den største prestasjonen i karrieren.

Hun tok sølv på stafetten og avsluttet med bronse på 20-kilometeren.

Det var den ultimate revansjen for Anette Bøe, som vinteren i forveien var sønderknust etter å ha blitt vraket på samtlige distanser i Sarajevo-OL.

Da den sesongen var over, skrev hun en lapp. Der sto det: «Husk 1984. Jeg skal bli verdensmester». Lappen hang på badet da hun var hjemme, og ute på tur i Europa lå den under hodeputen på hotellrommet.

Den var det siste hun så på hver kveld. Også før løpene i Seefeld.

– Jeg hadde bestemt meg for at 1985 skulle bli mitt år. Jeg var så forbannet. Jeg skulle kjøre hardt. Jeg var så bestemt på å bli best.

Anette Bøe gikk mye på skøyter i oppveksten i Larvik. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Først ute til å skøyte

Hun fikk god tid til å se løpene i Sarajevo-OL. Da studerte hun Gunde Svan og Bill Koch, som var de første som forsøkte å skøyte.

Bøe ville også skøyte.

– Under Kiruna-spelen på slutten av sesongen var hele verdenseliten på plass. Gutta gikk først og Oddvar Brå tok av smøringen på sine ski. Jeg gikk bort til herretrener Magnar Lundemo og ba han ta av smøringen på mine ski også. Jeg så hva gutta gjorde. Antagelig er jeg den første kvinnen som skøytet. Jeg slo alle sammen og fikk en ulveskinnskåpe og sølvtøybestikk i premie.

– Hvor kommer kallenavnet «Bølla Bøe» fra?

– Fra seilermiljøet i Stavanger, jeg seilet og surfet mye der i yngre dager. Det var ikke skimiljøet som fant på det, men det ble hengende ved meg.

– Hvorfor «bølla»?

– Jeg var kanskje litt annerledes. Men jeg er veldig snill, utadvendt og flink med mennesker. Jeg syntes det var litt kjedelig at det hang ved.

– Var du 80-tallets Petter Northug?

– Ja.

– Det må du utdype.

– Det sier seg selv. Jeg tenkte annerledes og var annerledes. Jeg var nysgjerrig på alle typer treninger. Jeg søkte hele tiden å bli bedre. Og jeg sa hva jeg mente, det var ikke alltid like populært.

Hun havnet, i likhet med Northug, i konflikt med eget forbund.

– Nidar Bergene hadde en reklamekampanje med meg. Da fikk jeg 3000 kroner som honorar for modelljobben. Lars Erik Eriksen og jeg gikk til advokat Gunnar Martin Kjenner for å få snudd på dette. Vi syntes det var veldig urettferdig at skiforbundet satt igjen med alt. At vi gravde i disse tingene, var ikke populært. Men vi fikk ikke bedre betingelser. Det var Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang som kom etter oss, som gjorde det. Vi gjorde jobben for dem.

Ble presset ut av landslaget

Etter Lahti-VM i 1989 bestemte Bøe for å gi opp skikarrieren i en alder av 31 år.

– Jeg følte meg presset ut. Jeg var for gammel. Men jeg var jo ikke det. Det var så mye styr og greier, jeg mistet gleden ved langrenn. Jeg rørte ikke skiene på nesten ett år. Jeg var veldig lei meg.

– Likte du rampelyset?

– Både ja og nei. Det var en dans rundt gullkalven. Jeg forsøkte å skjerme meg selv ved å reise bort mye. Men det hører jo med, du skal takle både motgang og medgang.

Etter skikarrieren har hun to NM-gull i ishockey og tredjeplass i verdenscupen sammenlagt i Mountain Bike.

Hun har fått Egebergs Ærespris og deltatt i reality-programmer, blant annet Mesternes Mester.

Men Bøe har også opplevd mye motgang.

Anette Bøe har opplevd både oppturer og nedturer etter at hun la opp som skiløper i 1989. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Har vært døden nær

Hun har slitt med sosial angst og depresjoner. Hun har hatt ryggprolapser og vært døden nær.

Under jobb som guide i ski-VM i Val di Fiemme fikk hun en varig hørselsskade.

– Det plager meg fortsatt. Jeg er døv på det ene øret og har tinnitus 24 timer i døgnet.

Hun kjempet i flere år for å kunne leve normalt igjen. Anette Bøe slet med selvfølelsen.

I juli 2011 holdt Bøe på å dø av blodforgiftning.

– Jeg fikk en rift i nakken da jeg jobbet i skogen på hytta i Larvik. Det var så varmt, jeg gikk kun med en bikinitopp, og sjekket aldri om det var flått. Jeg ble angrepet av en veldig sint bakterie. Jeg skjønte ikke hvor farlig det var. Men jeg kom heldigvis til sykehuset i siste liten.

Bøe ble liggende ved Diakonhjemmet i to måneder før hun kom seg på beina igjen.

Anette Bøe har spart på lua han vant to VM-gull med i Seefeld i 1985. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Fikk jobb på skiskole

Den gamle VM-helten har hatt sine problemer i livet. Men som i skikarrieren, har hun kjempet seg tilbake.

Hun har det bra i Seefeld. Hun føler seg på hjemmebane her.

– Hvordan endte du her?

– Jeg ville gjøre noe annet etter at barna flyttet ut. Venner av meg kjente noen som bodde her. Martin Tauber vokste opp ved kirken her og driver langrennsskole. Jeg spurte om han trengte hjelp. Det jeg ikke visste var at han som 8-åring så meg vinne VM-gull her. Jeg ble hans store stjerne og han bestemte seg for å bli langrennsløper. Han kom seg på det østerrikske landslaget.

Bøe kikker ned i ryggsekken.

– Se hva jeg har her!

Så tar hun opp lua hun vant gull med i 1985. Bøe angrer på at hun ikke sparte på lappen hun brukte som motivasjon før VM det året.

Men hun har beholdt alle telegrammene fra det mesterskapet.

– Jeg fikk flere telegram fra en Olav R som skrev «fortsett sånn». Hvem er han Olav R som sender telegrammer hele tiden, spurte jeg. Da lærte jeg hvem Olav Rex var ...

Publisert: