Blant alle de tradisjonelle tavernaene er det den med det gammeldagse interiøret som har den mest spennende maten

Vi fant matkunst gjemt bak havnens mest tradisjonelle tavernainteriør.

Tradisjonelle fiskebåter i havnen på Aegina, byen har samme navn som øyen Aegina i Egeerhavet.
  • Irene Jacobsen
Publisert: Publisert:

Langs den 300 meter lange havnepromenaden på den lille greske øyen Aegina ligger tavernaene på rekke og rad.

Det går i tradisjonell gresk turistkost, husmannsvarianten tilpasset feriefolket.

Spør du de som bor på Aegina, vil de si at ett sted skiller seg ut – nemlig tavernaen Skotadis. Stedet har alltid vært kjent for å ha et godt kjøkken, men det skjedde noe den dagen kjøkkensjefen ikke dukket opp på jobb lenger og sjefservitøren overtok grytene.

Ikke bare klarte han videreføre det gode ryktet, han tilførte noe som ingen hadde sett maken til på øyen. Siden er det blitt et sted det går gjetord om.

For her er ikke bare fisken sprellende fersk, det er her det skapes magiske måltid. Her er byens møreste blekksprut og beste havabbor, rå fisk – marinert med sitron og ingefær, servert med lokale appelsiner.

For 70 år siden var Skotadis fiskernes faste ettermiddagsbase. De kom inn hit for å spise fiskesuppe, ta en kopp kaffe og en støyt gresk brandy før de gikk ut på jakt etter nattens fangst.

I dag er det fortsatt flest lokale som fyller opp bordene. Turistene velger seg heller loungemusikk og store sofaer.

Men la deg ikke lure av enkle pinnestoler og blåmalte trebord. Det er her du finner øyens aller beste kjøkken, og de som bor her og har tid, lar gjerne lunsjen vare fra klokken tolv til fire.

På jakt etter stein

Tvers over øyen går en sandsteinsåre. Bare geologientusiastene vet hvor den er. Men ingen kjenner den bedre enn skulptøren og steinhoggeren Panagiotis Marinis.

Han har trålt fjellet på Aegina, øyen i Egeerhavet, i mer enn en mannsalder. Alltid på jakt etter stein han kan trylle et ansikt ut av.

– Det er mer enn en lidenskap. Om jeg hadde hatt råd til det, skulle jeg dedikert resten av livet mitt til å lage skulpturer. Frem til nå har det nemlig kun skjedd i den stjålne tiden min, tid jeg stjeler fra mitt virkelig liv, sier han.

Drømmer du om den perfekte badeferien? Her er tre favoritter i Europa.

– Jeg er glad jeg ikke har en kurator som bestemmer hva jeg skal lage. Salg har aldri vært min drivkraft, sier Panagiotis Marinis.

Det er ikke første gangen datteren hans, Sathoula Marini, hører faren fortelle om denne stjålne tiden. Hun vet alt om den – han hadde vært besatt av steinhoggingen i mange år før hun ble født.

Når faren ikke var på jobb og drev glassverkstedet han har i første etasje i familiens hjem, handlet alt om stein. Å lete etter den, frakte den hjem og hogge den.

– Mamma har alltid støttet ham, hun er helten som ingen ser. For pappa har aldri vært på ferie, han har aldri prioritert å drikke kaffe med vennene sine. Han brukte all tiden sin på stein – og hagen der de blir stilt ut, sier hun.

– Men han tok meg ofte med opp i fjellet for å lete etter de som skulle bli med hjem. Han lærte meg til og med håndverket. Jeg kan hogge frem et ansikt, om jeg vil. Men jeg veldig glad for å ikke ha arvet hans kunstnerbesettelse.

Det var faren som fikk henne interessert i kunst, og hun tenker det er hans fortjeneste at hun endte opp som museolog på Atens barnekunstmuseum.

De siste ti årene har Panagiotis Marini ikke bare hogd ansikter, han har også laget verktøy og våpen som ser ut som de er fra steinalderen.

Det hører med til historien at da Marinis troppet opp på et av de store museene i Aten med samlingen sin, klarte ikke kuratorene se forskjell på hans økser og piler, og de som allerede var utstilt på museet.

På denne greske øyen har tiden stått stille

Hvert år i august, når det er pistasjfestival på Aegina, åpner skulptøren familiens hage.

Der har han ikke bare salgsutstilling, men han inviterer også ungene på gratis opplæring i kunsten å hogge frem et ansikt i en stein.

Kunstprosjekt i 3D

Midt i byen som har samme navn som øyen, er det en butikkfasade som skiller seg ut fra alle de andre.

En Black Sabbath-låt smyger seg ut dørene. Tre meter høye kaktussamlinger, blomstergirlander og lyslenker pryder trappen.

Bak disse dørene finnes tre etasjer kunst, antikviteter og rariteter – i hovedsak samlet fra Hellas og Tyrkia.

Bak den slitte murfasaden gjemmer det seg tre etasjer med håndplukkede varer fra Tyrkia, Iran og Hellas.

Ved disken sitter Sara Koutroumanou og fikler med en kaffekopp.

– Jeg ønsker at dette stedet skal være som et hjerte som pumper blod og energi til alle som kommer inn. Til både metalheads og romantikere, til de vågale, de modige, de tapre og de som har det tungt. Dette stedet er mitt kunstprosjekt i 3D, men det er egentlig en butikk, sier Koutroumanou.

En og annen gang i året gjør hun om kjelleretasjen til et konsertlokale, og da mikses live musikk med kelimtepper, marmorvasker, antikke fliser, møbler, oljelamper og alskens rariteter og nips.

– Jeg har lyst at dette stedet skal være som en Patty Smith-låt, sier hun.

Publisert: