Jerusalem for dummies

Du trenger ikke være religiøs for å være nysgjerrig på byen som er hovedstad for to folk og helligdom for tre verdensreligioner.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel

— Det er en fredelig by, dette, sier den arabiske israeleren Ehab (42), og inviterer oss en halv etasje ned i kafeen hans med det talende navnet City of peace – Rest & café.

Den ligger strategisk i Al Wad street, en av hovedpulsårene i det arabiske kvarteret i Jerusalem.

Vi går ned i det flotte hvelvet. Et par ultraortodokse rabbinere haster forbi oss på brosteinen så hattebremmene på fedoraene, siste skrik i Krakow rundt forrige århundreskifte, står lystig til værs.

**Vi er bare et steinkast fra sikkerhetskontrollen utenfor Klagemuren. **

REST AND PEACE: Caféverten Ehab ønsker velkommen med kaffe som er mye bedre enn Starbucks.

Et byks fra Ehabs kafé ligger også Via Dolorosa (lidelsens vei), der tradisjonen forteller at Jesus bar korset til retterstedet.Den snirklete veien fører deg til slutt opp til Church of the Holy Sepulchre, egentlig er det flere kirker i én, og den kalles Gravkirken på norsk. Hit valfarter folk fra hele verden.

Her har et halvt snes kirkesamfunn gjennom århundrene knivet om retten til Golgata og stedet der tradisjonen sier at Jesus ble gravlagt.

Armenere, gresk-ortodokse, katolikker og koptiske kristne har pyntet til taket med lysestaker, røkelse, oljelamper, messing, blomster og forholdsvis mye av det du og jeg litt uærbødig kan komme til å kalle ren, skjær nips.

Bedre enn Starbucks

— Vi er venner, skjønner du. Arabere og jøder. Det har vi alltid vært. Mange driver business sammen her, forteller Ehab.

— Det er noe alle ønsker. Fred og fordragelighet, og tid til å drikke kaffe sammen.

Vi forteller om den litt overraskende opplevelsen vi akkurat har hatt, der oppe i Holy Sepulchre for en time siden.

Det er noe alle ønsker. Fred og fordragelighet, og tid til å drikke kaffe sammen.

En katolsk munk kom i skade for, rett foran Jesu tomme grav, å flytte et skillegjerde som ordnet en kø. Dermed ble det en åpning, noen gjester slapp forbi køen og kunne spasere rett inn i det vaklevorne gravkapellet.

Et følge polske katolikker som hadde ventet i halvannen time, måtte måpende bivåne det verbale basketaket som fulgte, mellom to menn i prestekjoler, fra to forskjellige trosretninger.

Den ortodokse presten kjeftet og serverte skjellsord av bibelske dimensjoner.

— Velkommen til Jerusalem, sier Ehab lakonisk.

— Og etterpå jaget den humørsyke presten oss gjennom det lille mausoleet i ekspressfart!

Vi forteller at vi hadde tenkt å roe oss ned over en skål humus (knuste kikerter i olivenolje, gjerne spist med brød til) i det muslimske kvarteret. Abu Shukri, naboen til Ehab, driver nemlig Midtøstens beste humus-restaurant, sies det.

— Stemmer ikke det?

— Jo. Men Abu Shukri har stengt, det er muslimsk høytid i morgen, forklarer Ehab.

Han foreslår et like godt alternativ. Hos ham.

Litt senere går vi oppløftet gjennom basarene, som selger fargerike tepper og syvarmede lysestaker og T-skjorter med inskripsjonen Guns´n´Moses.

T-SKJORTER: T-skjorter med ulike smarte budskap får du overalt, også i Jerusalem.

Vi går gjennom sikkerhetssjekken til Klagemuren. Her kan du gå helt frem, om du følger skikkene.Vi ifører oss sjal og kalotter, menn til venstre, kvinner til høyre. Små papirlapper med bønner er stukket inn i sprekkene i muren.

Tidligere på dagen har vi besøkt Holocaustmuseet. Og vi skjønner saktens at jødene ber.

Museet rommer enorme mengder dokumentasjon på verdens mest systematiske folkemord. Museet er vakkert og verdig og vondt.

«Jeg er subjektiv»

— Jeg er jøde – og jeg er subjektiv. Bare så dere er forberedt. Er dere ikke provosert etter denne turen, har jeg ikke gjort jobben min, advarer guide Amir Call Or med et skjevt smil.

Er dere ikke provosert etter denne turen, har jeg ikke gjort jobben min

Amir, som også er lærer i arabisk, skal først kjøre oss til den 2000 år gamle festningen Masada og deretter til Dødehavet, de to severdighetene ligger bare en kort kjøretur fra Jerusalem.

ENGASJERT: Guiden Amir Call Or forteller engasjert om den 2000 år gamle dramatiske historien på festningspalasset Masada.

Dødehavet og Qumran er bare en drøy halvtime unna, Masada en liten time til. Hele veien er guiden vår er et oppkomme av historier – og historie.Så: Gondolen opp til de flere tusen år gamle ruinene på klippen Masada, der 1000 mennesker kastet seg i døden, for ikke å bli tatt til slaver av romerne i år 73. Historien gjør dypt inntrykk.

Etterpå vader vi utover i det grønnhvite mineralrike vannet i Dødehavet. Og flyter, selvsagt, uten et eneste svømmetak Huden kjennes glatt som såpe og myk som fløyel.

Du kan bade ved ett av hotellanleggene, eller kjøre nordover mot Jerusalem igjen og vasse uti på egen hånd.

GØY MED SALT: Bunnen er hvit av salt, noe som gir vannet et grønnhvitt skjær. Mange ønsker et bilde av seg selv der de ligger og leser i vannet.

Pass bare på at du ikke gnir deg i øynene, eller kutter foten mot en skarp stein. Vi lover deg at du kommer til å svi for det i timevis.

Tre religioner møtes

Det er noe ved byen Jerusalem som pirrer.

De store verdensreligionene møtes her, mennesker fra alle nasjonaliteter strømmer til byen.

Den norske skuespilleren Svein Tindberg har vært her. Inntrykkene har resultert i teaterforestillingen «Abrahams barn», som turnerte hele Norge i vår, om de tre religionene som møtes og har sitt utspring i denne byen.

I «Abrahams barn» ser Tindberg forbi ulikhetene og fokuserer på likhetspunktene, lengslene og drømmene i de tre trosretningene. For likhetene er langt større enn forskjellene, mener han.

Det er da ikke slik at man bare får ett barn, fordi man er redd for at barna skal krangle? Søsken krangler.

Han forteller at han har opplevd Tempelhøyden i Jerusalem to ganger, først med en kristen guide, deretter med en muslimsk. Og fikk høre to helt ulike, men like vakre historier.

I Jerusalem bor de side om side.

JERUSALEM: Gamlebyen sett fra Hebrew University på høyden Mount Scopus nord for byen.

— Det er da ikke slik at man bare får ett barn, fordi man er redd for at barna skal krangle? Søsken krangler, fastslår guiden vår, Amir.Uansett hvilken vinkel du velger: Jerusalem er vakker. Byen er interessant. Den rommer historie som er relevant for oss.

Jerusalem er også regnet som en trygg by – om enn ikke alltid så fredelig som vår palestinske kafévert Ehab skulle ønske.

Ehab peker på plakaten som henger i hans lille kafé. I love Palestine, står det.

Publisert