Grand Canyons frodige hemmeligheter

Dypt nede i Grand Canyon finner du utrolige oaser, dramatiske klipper og rundt 600 fastboende.

Publisert Publisert

Den stekende solen, støvet fra klippene og den bratte veien gjør at vi kjenner det i beina etter få kilometer. Vi har en hel dags vandring gjennom et barskt, ørkenaktig landskap foran oss.

Så møter vi indianeren.

Sammen med hesten sin sitter han i skyggen av en klippe. På hodet har han et skjerf i de amerikanske fargene og solbriller.

Det ser ikke sånn ut, men det er som en oase der nede. Paradis

— Det ser ikke sånn ut, men det er som en oase der nede. Paradis, sier han.

COWBOY: Har du ikke lyst til å bære bagasjen din, kan du leie et muldyr som havasupai-stammens cowboyer rir frem og tilbake mellom toppen og bunnen av kløften. Foto: Hardy Wilson

Vi håper han har rett, og at den 16 kilometer lange gåturen til Havasu Falls er verdt slitet.Havasu Falls ligger i en av Grand Canyons sidearmer, i et indianerreservat som tilhører havasupai-stammen. Der går ingen bilvei til fossene, så du må enten reise til fots, til hest eller med helikopter. Vi har valgt det første og har pakket telt, sovepose og mat og klær for tre dager.

Turen går gjennom smale kløfter. Klippeveggene reiser seg 80 til 100 meter over oss, og støvet som virvles opp gjør skoene våre helt hvite.

Landskapet er som tatt ut av en westernfilm. Karavaner med muldyr bærer oppakningen til turister som har betalt for å slippe å bære.

Plutselig løper en hest løpsk og en av stammens cowboyer rir etter den og kaster en lasso om halsen på villstyringen. Ja visst viser kalenderen 2013, men dette føles litt som Det ville vesten.

Ekte ødemark

Etter fire timers vandring når vi Supai, Grand Canyons eneste landsby. Den ligger i bunnen av kløften, 13 kilometer fra nærmeste asfaltvei.

Her bor rundt 600 havasupai-indianere. Hele området er deres land. Her har de bodd i over 800 år, men den amerikanske staten tok det meste fra dem på slutten av 1800-tallet.

Stammen ble nesten ødelagt da Grand Canyon ble nasjonalpark i 1919 og turistene kom, men i 1975 fikk indianerne tilbake 750 kvadratkilometer av landet. I dag lever de hovedsakelig av turismen.

TRÅ VARLIG: Det gjelder å holde tunga rett i munnen når du klatrer ned klippeveggen til Mooney Falls. Foto: Sole Bugge Møller

Supai er den mest avsidesliggende landsbyen på det amerikanske fastlandet (hvis du ser bort fra Alaska og Hawaii), og det eneste stedet hvor posten fortsatt blir levert fra hesteryggen. Her finner du også områdets eneste butikk, kafé og overnatting – hvis du ikke vil ligge i telt som oss.

Like etter landsbyen passerer vi de første fossene, Upper Navajo Falls.

Og så er vi der plutselig. Havasu Falls.

Det finnes ikke det bildet som kan yte landskapet vi ser rettferdighet. Synet av den 37 meter høye fossen som faller fra en rødbrun klippevegg og ned i en sjø av turkis vann får den lille gruppen vår til å juble.

Bak den ville fossen

Etter å ha slått opp teltene går vi ned til fossen for å kjøle oss ned. Vannet inneholder mineraler fra kalkstein, noe som ikke bare har gitt vannet den karakteristiske blå fargen, men som også har laget en rekke naturlige bassenger der folk bader og leker.

— Du kan faktisk klatre inn bak fossen. Bare hold deg fast i klippene og gå med ryggen mot vannet, sier en mann.

BADEVANN: Vannet fra Havasu Falls inneholder mineraler fra kalkstein, noe som har skapt flere naturlige bassenger. Foto: Hardy Wilson

Vi følger rådet, men strømmen fra fossen er sterk, og det spruter så mye at vi ikke kan se noe. Til slutt kommer vi til en hylle bak fossen og kan sitte i den lille hulen mens vannet brøler foran oss. Det er som å stå i en vanvittig storm – helt til vi hopper ut i vannet. Det er kjølig og forfriskende, og etter den lange gåturen har vi fortjent et bad.

Tilbake i leiren lager vi middag på stormkjøkkenet vårt, for brannfaren gjør at det ikke er lov til å tenne bål. Den enkle, men idylliske campingplassen ligger mellom bratte klippevegger.

Havasu Creek går som en tråd gjennom kløften, og du kan enten slå leir helt nede ved vannet eller oppe mot klippene.

Senere på kvelden besøker vi hulene som ligger over campingplassen.

Du kan faktisk klatre inn bak fossen. Bare hold deg fast i klippene og gå med ryggen mot vannet

Hulegangene er lange og har krystaller overalt. Fra huleåpningen ser vi den utrolige stjernehimmelen åpne seg over oss, mens flaggermusene flakser rundt.

Naturens svømmehall

Neste dag utforsker vi noen av de andre fossene i området. Ikke langt fra teltleiren ligger 65 meter høye Mooney Falls. «Klatring ned på egen risiko», sier skiltet på toppen. Dette er ikke for sarte sjeler.

Den eneste veien ned til dalen går langs en sti som er hugget inn i klippen. Den bratte fjellveggen har spartanske trinn og en kjetting vi kan holde oss fast i. Den siste biten klatrer vi på trestiger – men vi kommer oss ned.

IDYLL: Vannet i Havasu Falls er avkjølende etter en hard dag i den støvete varmen. Foto: Sole Bugge Møller

Ved foten av Mooney Falls møter vi en middelaldrende mann fra Phoenix. Han har besøkt området siden han var liten gutt og forteller at landskapet har endret seg gjennom årene på grunn av oversvømmelser.— Da jeg var liten var vannstanden mye høyere, så vi kunne svømme over til muren ved siden av Mooney Falls og inn under fossen. Det kan vi ikke lenger – strømmen er for sterk, sier han.

Vi fortsetter gjennom grønne enger med vinrankelignende planter som står i skarp kontrast til de rødbrune skrentene. Vi krysser små elver ved å klatre over trestammer som ligger veltet, og til slutt tar vi av oss skoene og vasser gjennom vannet.

Etter et par timer når vi Beaver Falls, en rekke små fosser som har dannet terrasselignende bassenger.

Naturen har laget sin egen svømmehall, og vi er ikke de eneste som har trosset heten for å kaste oss ut i vannet.

Noen modige gutter hopper fra toppen av en ti meter høy foss og lander i et dypt basseng. Vi nøyer oss med å flyte rundt mens vi blir massert av vannmassene fra en av de mindre fossene.

UTSYN: Turen til Havasu Falls går gjennom storslått landskap, som tatt ut av en western-film. Foto: Hardy Wilson

Vi har slett ikke fått nok av vann og runder av dagen ved Upper Navajo Falls, et ganske nytt fossefall et stykke over Havasu Falls.Denne fossen er bredere enn de andre, området er frodigere og vannet har et grønnlig skjær fra de undersjøiske skogene av planter som minner om vannliljer.

Mens solen forsvinner bak klippene, svømmer vi rundt. Vi er enige om at indianeren vi møtte på begynnelsen av turen hadde rett. Havasu Falls er litt av et paradis.

Publisert