Eventyrlig i annerledesland

På et blunk er Myanmar blitt et av verdens hotteste reisemål, og turister står i kø for å oppdage landet.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel

En reise i Myanmar er et fascinerende studium i dilemmaer, kontraster, sjenerøsitet og fattigdom – en kontinuerlig bildeserie der både skjønnhet og nød, sjarme og forfall alltid er nærmeste naboer.

Noe av det første besøkende til Myanmar forbløffes av, er gjerne landets omfang. Arealet er større enn Frankrikes, og strekker seg fra Himalayas evige snø i nord, til tropiske palmestrender og Irrawaddy-flodens deltaer i sør.

MEKTIG: Skal du velge bare ett stoppested i Burma, velg Bagan, der det beste utsiktspunktet over de tusentalls pagodene er fra topplatået på et spir.

Det sies at folketallet i Myanmar nå overstiger seksti millioner, men som med det meste i denne myteomspunne nasjonen, må slik informasjon tas med en klype salt.

Militærdiktaturet har i en menneskealder ført landet ut i en totalitær, økonomisk og humanitær grøft. Var det generalenes ønske å sette dette landet i isolat mens flertallet av befolkningen kjemper for å overleve på knappe ti kroner dagen, har de klart det med glans.

Inntil nå

Etter at regimet skiftet ut sine uniformer med slips og blådress, åpnet den nye presidenten Thein Sein for oppsiktsvekkende reformer – kanskje påvirket og skremt av hva Den arabiske våren gjorde med andre upopulære statsoverhoder.

HARDT: Livet er ofte tøft i Burma. De fleste har gitt opp håpet om en bedring i dette livet, og ber heller for det neste.

I tillegg ble nobelprisvinner Aung San Suu Kyi, med 20 år i fengsel og husarrest bak seg, sluppet fri. Derfor er det nå blitt mer stuerent å reise hit.

Sårbar skjønnhet

I utkanten av Myanmars nest største by Mandalay går den 1,4 km lange, og frapperende smale, gangbroen U Bein over en liten innsjø.

Hit flokker besøkende og burmesere til for å drikke te ved bredden og iaktta en endeløs rekke av munker, som passerer med sinne tiggeskåler.

Gylne pagoder og frittstående templer, skimrer mot horisonten. Halvnakne fiskere står med vann opp til skuldrene og kaster sine garn med vann. Noen oksekjerrer krysser et dike. Poinsettatrær med sine illrøde julestjerneblomster spriker mot himmelen.

LANGSOMT: Båtene som trafikkerer den mektige Irrawaddy-elven må navigere mellom uforutsigbare sandbanker, men hva gjør vel noen timer ekstra?

Det er usigelig vakkert, men skjørt, som landet selv. Den smale teakbroen er spinkel. Mange påler er råtne og plankene knirker under børen av bønder som bærer en nyslaktet gris, hengende på en staur mellom seg.

Liknende spenninger mellom skjønnhet og sårbarhet, kan oppleves ved Inle-innsjøen, tusen meter over havet og omgitt av åser og fjell. Ute på innsjøen dyrker Intha-stammen sine grønnsaker på flytende, menneskeskapte øyer.

Et ektepar tar meg med på padletur på de små kanalene. Iblant må vi søke tilfukt når en overlesset vanntaxi med sekssylindret påhenger raser mot oss. Det blir stadig flere av dem, og ryggsekkturismen må vike for stadig flere organiserte grupper, mange av dem fra Kina.

For det meste er likevel stillheten total, bortsett fra dråpene fra årene. Klynger av pastellfarget lotusblomster bøyer seg i vannet. Noen munker leker med drager.

BROEN: Den kjente gangbroen U Bein er vakker, men skjør.

— Inle varer knapt en mannsalder til, før sjøen gror igjen, sukker båtmannen, mens sivet bøyer seg mot ripa.

— Giftige kjemiske stoffer slipper ut i sjøen som langsomt kveles. Vannstanden synes å bli lavere for hvert år, forteller han.

Drømmen om mobiltelefon

Båtturen ender i et kloster, bygget på pilarer – et pilegrimsmål dit burmeserne drar for å feste bladgull på klosterets allerede korpulente Buddha-symboler. Guiden på stedet har mange lovord om politikernes innsats.

— Generalene er kloke. De forstår at det er med demokrati som med solskinn. Det kan bli for mye av det gode. Man kan bli blendet, mener han bestemt.

Kan hende har han forlest seg på gamle propagandaaviser.

I Nyaungshwe blir det gjensyn med guiden Kaung, som for ti år siden tok meg med til landsbyene ved foten av Elefantfjellet. Jeg hadde ventet at han hadde stablet på beina sitt eget reisebyrå siden sist. Kaung rister på hodet.

— Pengene jeg hadde spart, gikk til et nytt sted å bo for mine foreldre. De var nær ved å omkomme da syklonen Nargis la store deler av Myanmars kyst under vann i 2008.

MUNNFULL: Store cherootsigarer er populære og i øyenfallende.

Nå sparer han til mobiltelefon, et nødvendig verktøy for en mann i hans stilling. En kompis kan selge ham en velbrukt Nokia for rundt 2300 kroner. Offentlig kommunikasjon er luksusvare i Myanmar, og å komme seg på internett en tålmodighetsprøvelse i utkantstrøkene.

Flyene holder heller ikke så ofte tiden, men de holder seg i lufta. Tog— og bussreiser krever både tålmodighet og god setemuskulatur, men man blir ristet sammen med en lokalbefolkning som hungrer etter kontakt med utlendinger. Båtene som trafikkerer den mektige, hellige Irrawaddy-floden må navigere sakte mellom drivtømmer og uforutsigbare sandbanker – men hva gjør vel noen timer ekstra når utsikten består av stolte pagoder, irrgrønne rismarker og fargerike landsbyer?

Hva Myanmar mangler av effektivitet, får en tolerant turist igjen i doble doser med vennlighet.

De tusen pagoder

Ingenting kan forberede deg på Bagan og på synet av over tusen pagoder på en endeløs slette.

POLITISK: Dukketeaterne i Mandalay legger gjerne inn verbale spark mot regimet. Tidligere var slikt en sikker vei til kasjotten.

Det beste utsiktspunktet er fra topplatået på et spir. I skumringstimen kastes lange, pyramideaktige skygger over knirkende karjoler som virvler opp rosa støvskyer, mens lyden av gongonger og spede fløytetoner akkompagnerer parfymen fra saung taw ku-busken, hvis blomster åpner seg for natten. Kan gudstro bygge noe sånt? Eller var det Bagans gamle konger som ville kjøpe seg evig liv?

Kontrasten mellom skitten murpuss og den prangende gullkuppelen til Shwedagon-pagoden, nasjonalhelligdommen som dominerer Yangons bybilde, er enorm.

På avstand kan gylne spir og pagoder formidle en aura av velstand, høymoral og makt. På nært hold er det ikke pagodene som skinner, men svetten til millioner av mennesker hvis tro på bedre tider er en luksus de knapt har våget å unne seg.

Likevel, i skyggen av Shwedagon aner jeg flere lys av håp i øynene på munkene enn hva jeg kunne observere for bare få år siden.

Publisert: