Man kan se dem på lang avstand. Litt flere enn 50 ansikter som alle ser i samme retning. De står rundt huset på bakken og ser ut som mennesker som har søkt tilflukt i høyden under en flom. Det er imidlertid ikke vann som truer landsbyen Geri Peri, det er ild, og den er snart i ferd med å omkranse dem.

Til høyre skyter flammene frem langs siden av husene, til venstre har ilden tatt en sving, slik at de to brannene om litt kan møtes og bli til én stor.

– Hvis vinden bare snur litt, er hele avlingen borte. Hvorfor skjer dette? spør Ismail Usman, bonde og innbygger i Geri Peri. En mann med store hender og sterke armer, men som nå kanskje står overfor mer enn han kan tåle.

– Det blir harde tider nå

Det er ikke fordi de har hatt det lett her i det nordlige Syria de siste mange årene. Borgerkrigen har revet landet i stykket, og det er bare noen måneder siden at hæren kunne erklære den endelige seieren over Islamsk Stat.

Det skjedde da IS mistet sin siste bastion i Baghouz noen timer kjøretur mot sør. Tusenvis av mennesker mistet livet i kampen mot kalifatet, og nå skulle landsbyene her ha høstet fredens frukter. Og det var mange av dem.

Når man kjører inn i Syria fra den irakiske grensen, glir man gjennom et hav av gule bølger. Hveten står tett overalt, den er klar og det skulle være den beste innhøstingen på ti år. Det har for en gangs skyld vært nok regn og det virket som en gave fra oven til en nasjon som sårt trengte gode nyheter.

Nå står imidlertid åkrene i brann og det er menneskers verk. Det er det ingen tvil om her, hvor de grå røykskyene strekker seg mot den lyseblå himmelen.

– Flere hundre hektar ble i går slukt av flammene i Tirbespi og brannene herjer fortsatt, sa lederen av kurdiske landbruksmyndigheter, Salman Bardo, mandag til nyhetsbyrået AFP.

Kurderne er presset

For å forstå hvorfor noen setter fyr på hveten, bør man vite litt om landet her. Geri Peri ligger i det kurdiske området Rojava i Syrias nordøstlige hjørne, hvor grensene til Tyrkia og Irak møtes. Rojava har reist seg etter krigen mot IS. Kurdernes militser kjempet sammen med en koalisjon av vestlige land mot kalifatet og mottok massiv støtte særlig fra amerikanske styrker, som fortsatt er her.

Syrias president Assad har noen få soldater i området, men det er kurderne som styrer regionen og det vil de gjerne fortsette med. Spør man den lokale regjeringen her, ser de en fremtid hvor Rojava er en del av Syria, men har utstrakt selvstyre.

Den ideen liker ikke president Assad, men han konsentrerer seg for øyeblikket om kampene rundt Idlib i det vestlige Syria og godtar inntil videre at kurderne styrer seg selv.

Rojavas drøm er også truet av den store naboen mot nord, Tyrkia, som anser kurdisk nasjonalisme som en trussel. Grensen til Tyrkia er stengt, og trusselen om en invasjon er aldri langt unna.

IS: – Brenn de vantros åkrer

Kurderne er vant til å kjempe, så de har ikke latt storpolitikken skygge for de glade forventningene til en fantastisk høst. Og hvis man spør Ismail Usman, trengs den her i landsbyen. I 2017 ble hveten kvalt av en omfattende tørke, slik at de ikke fikk mye i hus. I fjor ødela regn og støvstormer avlingene, men i år skulle det bli bra.

– Innhøstingsmaskinene skulle ha kommet i morgen. Det er ikke nok av dem, så vi har gått og ventet. Hveten har vært moden en stund.

De har også vært redd en stund, for etter hvert som hveteåkrene i Rojava ble klar til innhøsting, begynte brannene.

De siste tre ukene har tusenvis på tusenvis av hektar gått opp i røyk, mandag var det flere enn 20 store branner i Rojava og lokalmyndighetene ba koalisjonen om å sende fly som kunne slukke ilden.

IS tok ansvaret for noen av de første brannene og oppfordret sine tilhengere til å brenne ned flere hvetemarker. Det skjedde i IS’ nyhetsbrev al-Naba.

«Høstsesongen er lang og vi sier til kalifatets soldater: Foran dere ligger jord med bygg og hvete som er eid av de vantro.»

Og selv om IS har tapt krigen, har kalifatet massevis av støttespillere her i området. De lokale myndighetene sier at det finnes mange aktive celler som fører kampen videre med terrorangrep.

I landsbyen Geri Peri mistenker de også tyrkiske soldater for å brenne hveten for å sulte ut Rojava, og Assads støttespillere for å ha startet brannene, fordi kurderne ikke vil selge korn til regimet i Damaskus.

Skaper helsvart fattigdom

Akkurat nå er det bare ikke det mest interessante for de mange menneskene på bakken.

– Det kommer an på vinden. Jeg vil anslå at 80 prosent av innhøstingen vår er borte. Vi kan kanskje redde resten, hvis bare flammene blir blåst vekk, sier Ismail Usman og peker mot en del av landsbyens 1 300 hektar som fortsatt står gule.

Landsbyen var samlet til en begravelse, da det i 10-tiden kom beskjed om at ilden var på vei. Den hadde begynt 15 kilometer mot sør og spiste seg frem mot Geri Peri. Alle som kunne løp ut for å redde landsbyen. Det kom også noen brannmenn utenfra, og sammen fikk de etablert en branngate og slukket ilden der den kom for nært husene.

Hveten kunne de ikke redde. Nå sitter de inntil husveggen og ser på de brennende åkrene. Noen av dem holder fortsatt et godt grep om de våte sekkene fra branngaten, et par av dem forteller med høye stemmer om kampen mot ilden. De fleste bare ser på flammene. Et par eldre menn er fullstendig tause og ser fremover, mens den gylne velstanden brenner til helsvart fattigdom. De vet godt hva som kommer.

– Vi kommer til å mangle penger og mat til vinteren, og vi kommer ikke til å ha frø nok til å plante nytt til neste år. Vi skylder allerede penger for de to årene avlingene sviktet, sier Ismail Usman.

Omringet av fiender

Han trenger litt tid for seg selv. Går vekk, snakker i telefonen, sender brannen direkte fra mobilen til en slektning i Tyskland.

– Jeg har aldri sett noe liknende i mine 45 år, overtar landsbyens skolelærer, Hussein Jangir.

– Dette er gjort av mennesker som tenker seg om. De visste godt at det ville blåse så mye i dag at ilden sprer seg raskt. Vi har hørt at de legger plastposer med brennbare væsker ut på jordene om natten, og når solen så varmer dem opp, begynner det å brenne.

– Nå har IS sagt at det er noe de står bak, men de påtar seg av og til ansvaret for ting de ikke har gjort. Det kan også være tyrkerne, og det kan også være Assad eller naboer som ikke liker oss. Vi er omringet av fiender, og nå kommer også sulten.

Ismail Usman har kommet tilbake. Han er bonde tvers igjennom og var stolt av de jordene. Han forteller hvordan de har jobbet hele året, og hvor bra det så ut med høsten. Så kommer det et vindpust av røyk, som lukter som brent brød. Vinden snur og han snur ryggen til ilden.

– Nå ryker alt.

BERGENS TIDENDE/POLITIKEN