La New York hvile, sett kursen mot Chicago

Byen med skyskrapere vakre som norske fjell, laidback stemning som i Amsterdam, service i verdensklasse, og skjulte skatter på hvert gatehjørne.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel

John Hancock Center, North Michigan Avenue, midnatt:

"96th floor, The Signature Lounge", sier heisstemmen, etter ett minutt rett til himmels i en heiskloss fylt av marmor, skinnende messing og stigende forventning.

Mørk, blå vinterhimmel, et panoramavindu, to stoler på kanten av et stup. Og der, utfor, en mektig masse glødende juveler i bunnen av nattemørket, med skarpskårne skyskrapere som skyter til værs. Like mektige og vakre som norske fjell.

Ingenting føles riktigere enn et glass champagne. To!

Vi har landet midt i en amerikansk film.

The Windy City

Alle elsker New York. Men hva er Chicago? Chicago er Barack Obama, Al Capone, John Dillinger og Baby Face Nelson, Mafiabrødre, 20— og 30-tall. Oprah Winfrey. Blues, gospel og High Fidelity. USAs tredje største by. The Windy City. "Husk lue og skjerf", sier bestemor.

Jeg aldri vært i Amerika, og i hvert fall ikke i Chicago. Men allerede i passkontrollen, en følelse av déjà vu.

– Are you here on business?

– ...Business ...and pleasure.

Er vi i en film, så er vi i en film.

Reckless Records har flere avdelinger i Chicago, deriblant denne i Wicker Park. Godt utvalg av gammel og ny musikk, og noe film.

Let's grab a cab.

Å, Chicago!

Klokken blir 19, i hodene våre 02. Vi må ha mat. Giordano's serverer "byens beste deep pan pizza", og det er minst en times ventetid. Vinden feier oss over veien, til restaurantkjeden Rosebud. O, store kokk!

Ruset på jetlag og en hummerrisotto kalt "Lobster Fra Diablo" – med mye chili – svimler vi hjem mellom skyskraperne. Hotellsengene på The James er av amerikanske dimensjoner. Vi sovner som barn, mens storbysirenene uler mot månen.

Klokken 10, Chicago-time, banker Eddie Murphy på døren med kaffe, eggerøre og ferske aviser. Brad Pitt er på frokost-TV. Good Morning, America!

Har hørt det før. Alt er så stort i USA. Men hallo! Juiceglasset rommer sikkert 0,7 liter. Utenfor hotellvinduet, 14. etasje, ruver skyskrapere vi ikke ser toppen på.

Et par kvartaler unna, langs The Magnificent Mile, skinner Burberrys enorme varehus som et nypusset smykke, og Ralph Lauren sparer ikke på fjær og påfugler i sitt vindu mot verden.

Skyskraperbyen

Lykken er å snuble over et gatehjørne i The Loop og finne Atwood Café, med det mest praktfulle art deco-interiør.

Å sette seg ved bardisken og bli servert lokalt brygget Krankshaft av en hyggelig herre, for deretter å innse at man faktisk sitter i redet til en slags fugl føniks.

I 1871 brant en tredjedel av trebyen Chicago til grunnen. Etterpå skjøt en ny type bygg til værs, med brannsikre skjeletter av stål. Verdens første skyskraper kom opp i Chicago i 1885. Ti år senere sto Reliance-byggets 14 etasjer ferdig. Den store andelen glass i fasaden var noe nytt, og satte standarden for byggestilen i det neste århundret. Atwood Café ligger i første etasje, og er oppkalt etter en av arkitektene, Charles B. Atwood. Skål for ham.

Klokken

I øyeblikket vi satte foten utenfor hotellets svingdør, må vi ha kommet borti fast forward-knappen.

Vi har besøkt beryktede bluesklubber som Blue Chicago og Buddy Guy's Legends. Sett pizzabunnene fly gjennom luften på Giordano's. Dynket stabler med pannekaker i lønnesirup, forelsket oss i en skinnende blank bønne i Millennium Park, mesket oss i østers og kongekrabbe på Shaw's Crabhouse.

afp000456082-ppI8BAQP7C.jpg

Shoppet, møtt folk, vært på konsert. Vi er i en by med 2,7 millioner mennesker, men stemningen er så uendelig laidback og cool. Folk så imøtekommende og genuint hyggelige.

Vi bor på et spahotell, men vi har glemt hele spaet. Klokken går altfor fort i denne byen.

Siste kveld, hva, av tusen ting, skal vi gjøre?

Vinden i Wicker Park er isende kald. I kassa hos Kids Rule står en energisk fyr med ullue og øreklaffer og tripper.

– Hvis dere liker Chicago nå? Hah, you guys should come back in the summer, summer in Chicago is awesome! sier Muhammed (22).

Det er familien til Reza (30) og hans ti søsken som eier butikken. Reza har bodd her, i samme bygård, hele livet.

– Før var det bare en masse gjenger rundt her, puertoricanere, mye kriminalitet. Nå er Wicker Park det mest trendy området i hele byen.

Vi får med en lapp med velmenende do's and don'ts: "Ikke gå på Nick's eller Flat Iron, they suck!" We sure won't. I stedet går vi innom Reckless Records. Og Store B vintage, der en rosablomstret silkekjole velger meg.

Vinden har snudd. Vi har glemt at vi skal hjem i morgen. Og opprømte kommet på at det er her den cocktailbaren ligger.

The Violet Hour

En skabbete fabrikkvegg, ingen skilt, bare et omriss av en dør med en naken lyspære over. Men innenfor!

En halvmørk drøm med vakre blå vegger, tunge fløyelsgardiner og mobiltelefonforbud. Bak marmorbaren står Damien Vanier. Han lar to isfjell gli på plass i glass, henter pipetter og hjemmelagde eliksirer, og begynner å trylle. Snart er vi Mr. Dark & Stormy og Mrs. Flaming Heart.

Cocktailene er kalde kunstverk, Damien Vanier varm og vennlig, og barkrakken så behagelig, at det føles som å være på spa.

Wicker Park kryr av kunstnere, og The Violet Hour er blitt en institusjon.

– Drinkene blir stadig mer avanserte. Eieren er kul, hun gir oss mye rom til å eksperimentere, sier Damien,

Og plutselig står hun der, Eden Laurin. Vennligheten selv.

– Er det siste kvelden deres, så synd! Har dere spiseplaner? Nei? Da må jeg få lov til å gi dere noen tips.

Siste måltid

Ute på gaten har to venninner hørt om Ada Street, men hvor den er, vet de ikke.

– Jeg kontakter restauranten, og så ringer jeg dere fra bussen, roper den ene mens hun løper. Neida, forsikrer venninnen med oss på slep, ikke noe problem, det er bare hyggelig å hjelpe.

Feelgoodfilmen fortsetter, med taxisjåfør Allan bak rattet.

– Norge, ja! Grieg? Jeg elsker Grieg. Og jeg forguder Brahms, pludrer han mens han kjører oss inn i et folketomt industriområde.

Vi stopper ved en stor plass, der Chicagos søppelbiler har tatt kvelden. På den andre siden av gaten ligger nok en kald og ansiktsløs fabrikkfasade, som viser seg å huse nok en varm og kjærlig vertinne.

Med smaksbomber komponert av superkokk Zöe Schor i favnen. Blekkspruten er så god at vi må bestille mer. Hadde vi hatt mage, skulle vi gjort det samme med desserten: Myk sjokolade med toskansk olivenolje, sjøsalt og crispy toast. Men det får bli neste gang.

Publisert: