Sykkelferie som setter Birken i skyggen

Svett italiensk nostalgi.

Publisert Publisert

Glem Birkebeinerrittet. Det er for lett. Hent den gamle racersykkel frem fra garasjens dypeste mørke og meld deg til heltedåd langs Chiantis hvite grusveier.

205 km lang løype

06.45: Vi triller fremover i et behagelig tempo langs en fredelig landevei. Utsikten er på den ene siden Sienas ikoniske tårn og kupler, på den andre Chiantis bølgende landskap.

For første gang siden vi startet hutrende fra Gaiole in Chianti i bekmørket i halv seks-tiden, kan vi slappe av og nyte utsikten.

I dag skal 4000 amatører, eller dilitanti, som italienerne så treffende sier det, også være helter. Vi skal være med på den 15. utgaven av L’Eroica, et sykkelritt der man må stille med en racersykkel som er produsert i 1987 eller tidligere for å delta. Store deler av løypa går på grusveier, som en hyllest til tidligere tiders sykkelhelter og forholdene de måtte hanskes med.

Deltagerne kan velge mellom løyper som er 38, 75,135 og 205 kilometer lange, alle med et solid innslag av Strade Bianchi, de hvite grusveiene. Det er fem nordmenn med. De tre vennene Eirik Bøhn, John Øyvind Hovde og Kristoffer Tjostheim er med for fjerde gang, og starter på sine 75 kilometer i det klokken passerer 09.00. Fotografen Morten Uglum har valgt å sykle 135 kilometer.

Jeg har valgt den lengste distansen, for å kunne gi en så fullgod beskrivelse av hva dette er for noe som overhodet mulig. Null stress. Trodde jeg.

Ingen kosetur

09.50: Jeg begynner å skjønne det nå, at dette ikke bare blir en kosetur. I de endeløse bakkene opp Poggio Civitella til Montalcino begynner lårene å si ifra. Den 30 år gamle stålrammen er faktisk ikke så mye tyngre enn dagens sykler, men girene er mer begrenset. Det tunge giret gjør at farten blir utilsiktet høy og jeg fyker forbi alle som er.

Det er gøy til å begynne med, men i det jeg begynner å nærme meg toppen, kjenner jeg surheten komme i lårene. Dette skal jeg få betale for senere.

Matstasjonen på toppen, like utenfor Montalcino, kommer som et deilig avbrekk et kvarter senere. Jeg trenger egentlig mest å fylle på med vann, men har lovet meg selv at dersom de serverer vin på denne matstasjonen, så skal jeg ta en støyt, i håp om at det kan være en Brunello, en av distriktets beste viner.

Bortsett fra at den er rød og passer godt til brød og pølse, har jeg ingen anelse om hva jeg drikker, men vinen er god den.

Få de siste reisenyhetene på Facebook: Aftenposten REISE, BT REISE,REISE-Adressa

Ost og vin for syklistene

12.00: Ny matstasjon. Jeg har mistet oversikten over hvor jeg er. Alt fortoner seg etter hvert likt. Jeg har gitt opp å telle alle kollene vi har besteget til nå, men konkluderer med at dersom det går en bratt grusvei opp til en topp, så vil arrangøren ha oss dit.

Jeg konsentrerer meg om å få i meg føde og kaster meg over en bolle med Ribollita, herlig tykk suppe fra Toscana. Hjemme i Norge avspises vi med tørr kjeks og harde bananer. Her har de brød og pølse, ost og vin, frukt og fyrstekake, og altså suppe.

Mange syklister legger også inn sin egen lille private matstasjon underveis.

— Vi pleier å stoppe på en klassisk italiensk bar i Volpaia for å ta en kaffe, sier John Øyvind Hovde. Det er alltid en del andre syklister som stopper der, og det er ikke sjelden at man tar en prat om sykler og hvor man er fra.

Til krampa tar deg

14.00, sånn cirka: Det rister så voldsomt over vaskebrettet av en grusvei at kjedet hopper av. Jeg får kjedet på igjen, men plutselig hyler det til av smerte i låret i det krampa sitter. Det er 5-6 mil igjen og jeg begynner å lure på hvordan jeg skal klare å komme meg til mål. Med hodet fullt av mørke tanker tusler jeg opp en eviglang bakke.

Slet de noen gang slik, de gamle italienske sykkelheltene? De slet antagelig mer, uten å bryte sammen av den grunn. Det var derfor de ble helter. Fausto Coppi ble legendarisk for sine overbevisende seire på 40— og 50-tallet. Men den største helten her i Toscana er likevel Gino Bartali. Rivaliseringen hans med Fausto Coppi var legendarisk.

15.30: Puff. Punktering. Jeg har syklet 7-8 mil på grus, og så punkterer jeg på asfalt. Selvfølgelig går planen om å tette eventuelle hull i pariserdekkene (slangeløse dekk) med moderne skum og gass, åt skogen. En reddende engel, i form av Gary O’Neill fra Dublin, dukker opp. Han og kompisen legger på et nytt dekk på 2-3 minutter og jeg kan lykkelig sykle videre. Jeg må bare love å gi dekket tilbake, siden det er et veterandekk fra 1977!

Utfordring som anbefales

16.10: Fotograf Morten kommer i mål, «helt på felgen», som han skriver i en tekstmelding. En halvtime senere tar han bilde av de tre nordmennene som har vært lure nok til å begrense seg til å sykle 75 kilometer. De er ikke med for å slite seg ut. Deres motivasjon er å gjenskape sykkelsporten slik den var.

18.10: Det har gått i sneglefart de siste to-tre milene, men det har det gjort for alle andre også. Jeg føler meg lettet og glad i det jeg triller i mål i Gaiole in Chianti, nesten 13 timer etter starten. Giancarlo Brocci, som skapte rittet i 1997, sier at nå til dags, der mye kommer så lett, trenger folk å føle virkelig slit og hvordan det er å klare en stor utfordring. Giancarlo, du har lykkes 100 prosent.

L’Eroicas hvite grusveier kan så absolutt anbefales, men helst i litt mindre porsjoner.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Første korona­tilfelle på Voss sidan mars: – Har køyrt bil aleine heile vegen

  2. – Han vil komme inn med stort humør

  3. Omkom etter frontkollisjon med lastebil på E39

  4. Som turist frå Austlandet forventar eg betre enn dette

  5. Ingebrigtsen kan bli Brann-trener denne helgen

  6. – Vi er bekymret. Neste uke kan bli krevende.