La dem spise ... demokrati

Veien til opptøyer og politisk uro er brolagt med høyere priser på matvarer, drivstoff og oppvarming.

IKKE KAKE: Aktivister i Marokko under den arabiske våren, 2011, parodiserer fattigdommen i landet. Frankrikes siste dronning, Marie Antoinette, vil for alltid bli husket for sitatet «la dem spise kake», som hun høyst trolig aldri sa.
Publisert Publisert

Vil du ha sosial uro? Kanskje til og med en revolusjon?

Oppskriften er cirka som følger:

  • Øk prisene kraftig på essensielle matvarer som folk trenger i hverdagen, for eksempel hvete, ris eller mais.
  • Sleng på en kraftig økning av prisene på drivstoff og energien som brukes til oppvarming og matlaging.
  • Len deg tilbake og se uroen utfolde seg.
Les også

2022: Lommebokens år

Det er langt fra Islamabad til Washington DC. Cirka 11 400 kilometer, faktisk. Men begge steder slår den høye prisveksten inn i politikken som en slegge.

I USA må president Joe Biden håndtere den største prisøkningen på 40 år. Bensinprisene har føket i været, mat og andre varer blir dyrere.

Delvis skyldes det et oppdemmet behov etter pandemien – folk har penger de vil bruke – kombinert med logistikkpropper i verdens forsyningssystemer og et hett arbeidsmarked. Men, hevder kritikerne, det er også bakrusen etter mange år med usedvanlig lav rente hvor den amerikanske sentralbanken har sprøytet nye penger inn i økonomien.

Resultatet er uansett klart: Det er en politisk forbannelse for en hardt prøvet president.

Amerikanske velgere er mindre opptatt av hva som skjedde da Kongressen ble stormet for litt over ett år siden, enn av hva som skjer med lommebøkene deres her og nå.

Det lover svært dårlig for Demokratene foran kongressvalget i høst.

I Pakistan har det aldri skjedd at en statsminister har sittet gjennom hele sin valgperiode. Nå kan Imran Kahn sørge for at dette sørgelige faktum blir stående.

Også her spiller økende priser en avgjørende rolle.

Kahn, som blant annet slo seg opp ved å alliere seg med militæret og varsle kamp mot korrupte eliter, har ikke maktet å stagge en kraftig prisvekst på blant annet drivstoff og basisvarer.

Folks levekår blir dårligere.

Nå er velgerne misfornøyde og opposisjonen har lagt et mistillitsforslag på bordet.

Demokrati eller diktatur: Hvis folks levekostnader øker kraftig, vendes sinnet raskt mot politikerne som sitter ved makten.

Fra de gule vestene i Frankrike som startet som en protest mot høyere bensinpriser, til den arabiske våren, som sammenfalt i tid med en kraftig vekst i matvareprisene – dette er politisk krutt.

Den arabiske våren i Tunisia startet med at grønnsakhandler Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv etter at varene hans ble konfiskert av lokale myndigheter. Det var gnisten som fikk kruttønnen til å eksplodere.

I Vesten ville mange gjerne tolke den arabiske våren som først og fremst et rop om demokrati og menneskerettigheter. Det var nok riktig for deler av de som tok til gatene. Særlig den utdannede middelklassen.

Men i enda større grad handler slik sosial uro om levekår, frustrasjon og korrupsjon. Og om brød.

Blant de som nå biter negler er regimer i Midtøsten og Nord-Afrika som importerer blant annet hvete fra Russland og Ukraina. De to landene står for en fjerdedel av verdens hveteeksport, mens et land som Egypt er blant verdens største importører.

En av verdens mest berømte og beryktede revolusjoner startet nettopp med et krav om brød.

I eneveldet Frankrike hadde prisene på brød økt dramatisk etter dårlige kornhøster – og de fortsatte å stige dag for dag. Og brød var den viktigste delen av vanlige folks kosthold.

I oktober 1789 samlet kvinner seg i sentrum av Paris for å marsjere til Versailles – Kongens residens. Kravet var brød til folket.

Kong Ludvig XVI og hans dronning, Marie Antoinette, ble senere giljotinert foran jublende folkemengder. En av årsakene var kanskje sitatet den arme dronningen ble tillagt. Det var høyst sannsynlig galt. Hun sa aldri dette, men ordene har for alltid siden vært klistret til henne:

«La dem spise kake.»

Vi kan selvfølgelig drømme om at sosial uro, og krav om brød til folket, vil ende med at autoritære regimer innfører demokratiske reformer. Men ingen kan spise demokrati.

Sjansen er nok dessverre også større for at protester møtes med batonger og geværer snarere enn av forståelsesfulle, reformivrige makthavere.

Publisert